I føljetongen «Rockens sorte får» børster Helge Skog og Egon Holstad støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri den anerkjennelsen, oppmerksomheten eller kommersielle suksessen de fortjente. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!
Jakten etter «plata som har alt» er det fineste tidsfordrivet man kan utsette ørene sine for. Selv om logikken tilsier at det er en umulig oppgave.
Debutalbumet til Blue Öyster Cult var noe av en flopp i januar 1972. 50 år senere kan vi allikevel fastslå at dette musikalske mesterstykket i 10 kapitler har alt man trenger, kan ønske seg, og drømmer om – i rocksammenheng.
«Secret Treaties» og «Agents of Fortune» er skivene folk oftest drar fram som de ypperste Cult-klassikerne. Greit nok, men det føles litt urettferdig at debuten som regel havner i skyggen av de to nevnte bautaene.
«Blue Öyster Cult» er et perfekt tidsbilde av 1972, nærmere bestemt alt som var kult med rock i på starten av 70-tallet. Ironisk nok er det akkurat de samme faktorene som gjør rock kult nøyaktig et halvt århundre senere.
Som i 99 prosent av all rock som faktisk er rock, var bluesen hjertemuskelen som pumpet liv og rytme rundt i den blå østersen. Bandet fra upstate New York hadde en helt egen schwung i hofta, som ikke sto tilbake for samtidens groove-konger i Led Zeppelin og Black Sabbath.
Kvintettens debutplate har en psykedelisk tvist, pluss litt os av motorsykkelrock, hengende igjen fra 60-tallet – uten å gå full syrefest à la Hawkwind, eller råne stripa i Steppenwolf-stil.
Det okkulte har ofte blitt nevnt i sammenheng med Blue Öyster Cult, og allerede på debutplata var det lett å forstå hvorfor. «Workshop of the Telescopes» og «Screams» er blant låtene omhyllet av en tåke som glir sakte langs bakken, der musikken har ofte noe udefinerbart dunkelt ved seg.
Tekstene, som bandet la mye hjernekraft i, gir låtene en aura av alt annet enn ni-til-fire-livet. Lyrikken fremstår ofte som fantasylitteratur i diktform, men tekstene kunne også være temmelig in your face. Debutplata innledes med følgende velvalgte ord:
«With Satan's hog no pig at all, and the weather getting dry –
We'll head south from Altamont in a cold-blooded travelled trance»
Wow! Snakk om entré. Litt av en standard å sette, haha.
Som instrumentalister har Blue Öyster Cult mye krydder å spre utover låtene sine. Rytmeseksjonen, bestående av brødreparet Joe og Albert Bouchard, utfører i løpet av én låt så mange fiffige og finurlige vendinger at man raskt blir svimmel – på den gode måten.
Innovativ bruk av synth og effekter gir bandet en liten edge ingen andre band har. Trillinggitarspillet til Buck Dharma, Eric Bloom og Allen Lanier ender aldri opp i en mølje, men spres mesterlig ut over lydbildet.
Dette er lyden av 70-tallsrockens maksimalisme gjort på den rette måten. Blue Öyster Cult er progrock for oss uten tålmodighet eller magemål for selvopptatt instrumentrunking.
I 1972 hadde Blue Öyster Cult allerede spilt sammen i flere år (riktig nok under like mange forskjellige navn som en spion på reisefot), men debuten syder av entusiasme og førsteplate-sjarm.
Disse 10 sporene er ikke lyden av noen «masterplan», men lyden av alle lyspærene som blinker over hodene på unge musikere som har det gøy i lag. Og allerede på debuten flekset kvintetten fram en rekke forskjellige styrker.
Der Eric Bloom snerret seg gjennom de fleste rockerne, hører vi i Buck Dharmas luftige og smørmyke «Then Came the Last Days of May» det første frøet til bandets 1976-megahit «(Don’t Fear) The Reaper». Den lettbeinte «Redeemed» sørger for en sitrusfrisk avslutning på en rock’n’roll-reise der det bare å gi seg hen til de musikalske naturkreftene.
«Blue Öyster Cult» er en perfekt kombinasjon av motorkraft og mystikk, men var i utgangspunktet en kommersiell skuffelse. Plata kavet seg til slutt opp på en obskur 172. plass på den amerikanske Billboard-lista.
Blue Öyster Cult har solgt noen millioner album, men på tross av svært hyppig konsertvirksomhet havnet de i sin storhetstid et godt stykke bak de største rock-kanonene på stjernehimmelen.
Så hvorfor tok de aldri steget opp på rocktronen? Svaret er muligens at bandet brukte sin sjeldne teft for popmelodier til å gjøre låtene bedre, men ikke nødvendigvis mer tilgjengelige for folk som kun lytter med et halvt øre. Blue Öyster Cult manglet i tillegg den stadionrock-typiske sexguden som sto foran bandet i baris og veivet med mikken.
Men det er ikke så nøye. Kulten lever i beste velgående.
Og om du er en aspirerende Blue Öyster-dyrker er debutplata en perfekt inngangsport til kvintettens musikalske himmelrike.