SHARON VAN ETTEN

«We’ve Been Going About This All Wrong»

(Jagjaguwar)

Den har vært ute i en drøy måned allerede, New Jersey-damas sjette studioalbum siden den nydelige og lavmælte debuten «Because I Was in Love» (2009). Siden den gang har hun bare tatt steg på steg og blitt en artist med stadig større variasjon og kompleksitet i musikken sin.

Mens hun på debuten hørtes ut som ei blanding av Elliot Smith og Joni Mitchell, som jo er en helt topp kombo, har hun sakte, men sikkert, økt på med både instrumentering og produksjon, som veksler fra konvensjonell pop til mer eksperimentell og elektronisk produsert musikk uten genretilhørighet.

Jeg har selv alltid holdt andreskiva «Epic» (2010) høyest, og allerede der var hun for lengst på de flestes lepper innenfor nerde- og kritikerkretser, med god drahjelp fra eksterne bidragsytere som She Keeps Bees og folk i War on Drugs. Steelgitarer, perk og trommer, steelgitar og flere lag med vokaler bare sveipet det opp i nye høyder. Albumet ble også reutgitt i fjor, der en bonusdisc er alle låtene tolket av andre artister, fra Big Red Machine og Lucinda Williams til Courtney Barnett og Fiona Apple, satt opp i korrekt, kronologisk rekkefølge.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg falt litt av, men etter tredjeskiva «Tramp» (2012) har jeg bare fulgt henne med et halvt øre, og der har jeg åpenbart gjort en tabbe. «Remind Me Tomorrow» var jo på en haug best of-lister fra 2019, så her har jeg en jobb å gjøre, her skal det dykkes, og iallfall om «We’ve Been Going About This All Wrong» representerer en naturlig videreføring.

For dette er et alvorlig sterkt album, der samtlige av skiva 10 låter føles nødvendige, i sine samfulle, knappe 40 minutt.

foto

Det var pandemi/lockdown-singelen (for ei rar tid man lever i) «Like I Used To» fra i fjor som fikk meg inn på sporet igjen, den storslåtte låten hun ga ut sammen med Angel Olsen. Førr nån dama, som Halvdan sikkert ville sagt det.

Hun har selv sagt at låtskrivingen er ren mental terapi for henne, der hun bruker låtene til å bearbeide sitt eget innerste, og har av den grunn blitt sammenlignet med alt fra Knausgård til Nick Cave. Jeg vet rett og slett ikke hvor treffende parallellene er, da jeg aldri kommer til å få nok fritid til at jeg begynner å gyve løs på Knauser’n. Det får da pinadø holde med Caves produksjon.

Jeg liker iallfall at hun selv ikke ville gi ut singler fra skiva, da hun heller ønsket at fansen skulle høre den som et sammenhengende verk. Gid alle var som henne. Håper hun har satt i gang en trend, så det blir slutt på det nye konseptet «ødelegge spenningen med skiva før den kommer ut, for det er ingen som bryr seg om album lenger, for det sier Herr og Fru Algoritmesen».

foto
MIDT I FAENSKAPET: San Francisco, 2021, mens pandemien fortsatt herjet, og ideene fløt. Foto: Amy Harris / AP

Plata ble laget i hennes nye hjemmestudio, rett etter flytting fra østkysten til vestkysten, før den hersens pandemien kicket inn, med portforbud og en tilværelse i nytt miljø, der mann og en tre år gammel datter var de hun for det meste hadde å forholde seg til. Og slikt kan være krevende for noen hver. Tekstene oppleves som ei blanding av frustrerte utblåsninger og forsiktige, eksistensielle spørsmål som slynges spørrende ut fra tresomhetens isolasjon.

Musikken har da også noe evinnelig sårt og samtidig kraftfullt over seg. «Come Back» er sporet jeg har hørt flest ganger, en låt som bygger seg sakte opp til et refrengklimaks som høres ut som ei blanding av Susanne Sundfør og Father John Misty (befriende løsrevet fra sistnevntes evinnelige ironi), mens «Mistakes» er en god toer; en dansbar og luftig låt, fengende som bare fy.

Det er i det hele tatt et skikkelig album, dette, og selv en måned etter release evner den fortsatt å gripe fast i deg og bare ønske mer og mer og mer. Bunnsolid, tidløst og slitesterkt, dette.