Låtene lever deretter sine egne liv som B-sider på singler, havner på samleplater med rariteter eller forsvinner i urettferdighetens sluk og obskuritetens nådeløse mørke.

Her er 10 låter som burde havnet på platene de ble utelatt fra:

MADRUGADA «In the City»

Madrugada har flere slike kandidater i sin rikholdige og sterke katalog. De fyrte ut mye av overskuddsstoffet på sine fjonge EP-er, men selv dit var det gull som ikke fant veien. Da «Industrial Silence» kom ut i jubileumsutgave, kom noe av dette tidlige stoffet endelig ut på en bonusdisk (f.eks. den glitrende låten «Wheelchair»), mens en låt som «New Depression» fortsatt bare befinner seg på interne demoer. Som er veldig synd.

Fjerdeskiva deres er et sammenhengende mesterverk stappet med bra låter, og anført av eposet «The Kids Are on High Street» (egentlig en låt skrevet til Sivert Høyems solodebut), ble skiva en braksuksess, så vel kommersielt som kunstnerisk. Den har 12 låter, men på den første utgaven av CD-en er to ekstra (pluss fire låter med fire sekunders stillhet, ikke spør meg hvorfor), og begge disse er knall.

Den intense, småskeive og nickcaveske blueslåten «I’m in Love» kunne man skjønne at var en sånn klassisk bonuslåt, men at den kontante og Gun Club-influerte «Life In the City» ikke fant veien til det ordinære albumet er rett og slett komplett uforståelig. Den kunne sågar vært en singel fra skiva, og den er en av bandets beste. Skulle ønske de tok den opp fra skuffen igjen og begynte å øve den inn for konsertene sine, for det hadde både låten og nye fans fortjent. Faen heller, hør, da!

BOB DYLAN «Blind Willie McTell»

Dyllis har en katalog så diger og variert at jeg aldri har orket å dykke skikkelig ned i det uoffisielle bootlegarkivet hans, som alene er nok til å fylle flere rom i ensomme man-caves. Da den første samleren «The Bootleg Series»-samleren («The Bootleg Series Volumes 1–3 (Rare & Unreleased) 1961–1991) kom i 1991, viste det seg at jeg hadde gjort en fatal feil. Men nå gjorde plateselskapet jobben for meg og oss (som de har fortsatt med siden), og her var det masse uutgitt gull fra hans tre første og beste tiår som plateartist, som tidligere bare hadde sirkulert på diverse piratutgivelser.

Her er det mange kandidater, men den som helt klart skiller seg aller mest ut er «Blind Willie McTell», en låt jeg personlig glatt rangerer på en Dylan topp 5, fra det som altså rent objektivt er en av tidenes beste låtskrivere. Med et sparsomt og forsiktig piano, maner Dylan ut teksten, til Mark Knopflers smakfulle, eminente og akustiske gitar, over knappe seks magiske minutt, som aldri føles for lenge.

Jeg har alltid likt den litt ujevne «Infidels»-skiva (1983) den opprinnelig var innspilt til, men at «Blind Willie McTell» ikke fant veien til den er helt fuckings ubegripelig. Den er spilt inn og utgitt av en rekke andre artister (blant annet har Dream Syndicate gjort en larmende, gitartung og suveren versjon), men ingen når originalen til anklene.

NICK CAVE AND THE BAD SEEDS «Blue Bird»

Albumet «Henry’s Dream» (1992) har et ufortjent dårlig rykte, da den er ei av Caves aller sterkeste. Mye av det skyldes at hovedpersonen selv gikk ut tidlig og raste og tordnet over platas elendige produksjon, gjort av David Briggs, Neil Youngs kjente våpendrager. Men det er bare tullball, og viser at selv en mester som Cave ikke vet sitt eget beste.

Den ni låter lange skiva slutter med den voldsomme og blues-ville «Jack the Ripper», og det er kult nok det, men den burde ha sluttet med en mer nedpå og smekker låt, og semiballaden «Blue Bird» hadde passet helt perfekt. Det verste av alt er at låten kom på B-sida til «Straight to You», der også nevnte «Jack the Ripper» var B-side, men på tolvtommeren og CD-singelen er det «Blue Bird» som avrunder den perfekt. Men det helt perfekte hadde vært om den avrundet skiva, som den offisielle sistelåten.

THE GUN CLUB «Secret Fires»

Jeg skrev nylig et slags dypdykk om dette framifrå bandet, og der særlig de tre første skivene er som rene mesterverk å regne. På tredjeskiva, den forunderlige «The Las Vegas Story», hadde de spilt inn alt materialet, men så ville frontfigur og mesterhjerne Jeffrey Lee Pierce, vise at han hadde enda et ess i ermet, låten «Secret Fires».

Gitarist Kid Congo Powers sa at Pierce kun ville det skulle være ham og kassegitar, men de bestemte seg for å dra inn en ekstra pers på lap steel, en iallfall ikke undertegnede vet hvem er, da han ikke er kreditert noe sted, hen var visst bare en studio/session-musiker som var der, der og da.

Resultatet er uansett en av de mest vakre og hjerteskjærende låtene bandet foreviget. Men de fant aldri en plass til den på skiva, som jo er helt noldus. At den i alle senere utgaver har låten som avslutningsspor, der den passer perfekt, sier det meste. For det er der den skulle ha vært. Men den er altså ikke på originalen.

THE CRAMPS «Get Off the Road»

Kolossen «A Date With Elvis» (1986) er et album jeg selv ikke med en pistol mot tinningen vil innrømme svakheter ved, men selv det perfekte kan perfeksjoneres ytterligere, og det gjelder også denne. The Cramps var her inne i sin mest kreative periode, og singlene flommet over av snertne bonuslåter.

For samlere var det både en stor glede og frustrasjon, for singlene kom ut i masse forskjellige utgaver, på forskjellige format, og man måtte jo ha alt. ALT! En låt som derimot ikke ble med på skiva, men var innspilt i samme raptus, er «Get off the Road», den eneste låten i båndets katalog der gitarist Poison Ivy synger hovedvokalen. Og den er helt enorm. Originalen er å finne i B-filmen, den Russ Meyer-aktige bikerfilmen «She-Devils on Wheels» (1968) av Herschell Gordon Lewis, mannen som også er kreditert låten.

Poison stjal absolutt all oppmerksomhet fra coveret av «A Date With Elvis», i en serie bilder tatt av kjæresten og frontfiguren Lux Interior, men hun burde også fått denne låten med på skiva, noe som ikke skjedde før bandet selv ga den ut på nytt 15 år senere. Men den kom heldigvis på tolvtommer (og aldri på sjutommer, som vel er bandets eneste sådan), og da med flere låter fra fullengderen som bonusspor.

IGGY POP «Credit Card»

Jeg husker «American Caesar» (1993) som et knyttneveslag av ei plate. Iggy var tilbake; sint, gira og uhyre opplagt, og turneen han gjorde på skiva er til dags dato noe av det beste jeg har sett. Plata er derimot altfor lang, og burde vært kuttet ned fra 16 låter til, ja, 9.

Dernest burde den vært utvidet med én låt, ei innspilling som havnet på B-sida til «Wild America»-singelen, gitt ut som en firespors CD-EP og sjutommer. Låten er en skikkelig rakett, og et helt skamløst tyveri av The Who’s «My Generation» og et turbohardcore-nikk til The Kinks’ «You Really Got Me». Og den smeller unna på drøye to minutt. Den var det pinadø plass til, ass.

THE BEATLES «Strawberry Fields Forever»/«Penny Lane»

Skriver man om The Beatles, kan man ta sterk gift på at det alltid er noen som er uenige med det man postulerer, som jo er helt topp, og minst halve moroa. Låten det her er snakk om er altså to låter, og de kom da også ut på en fjong og dobbel A-side-singel i 1967. Jordbær-genistreken, signert John Lennon, ble flere ganger trukket frem som en hans personlige favoritter fra det bandet foreviget, og den er jo også en av deres mest hyllede.

«Penny Lane» var Maccas bidrag til singelen, også den ei anerkjent og behørig hyllet perle fra den koko-store og -rike katalogen deres. Hver enkelt låt skal jeg la hver enkelt tolke og forklare hver for seg, men alle er uansett enige med meg at Lennon kommer best ut av denne duellen.

Og her er det to syke fakta som for alltid vil henge ved den doble singelen. Det ene er at den aldri nådde toppen av de engelske hitlistene (selv om Beatles-orakelet Yan Friis ikke godkjenner dette, siden Melody Makers toppliste hadde singelen øverst). Som i seg selv var oppsiktsvekkende, fordi det var The Beatles. Det hadde jo ikke skjedd siden andresingelen «Please Please Me». Men at det var fusentasten Engelbert Humperdinck som skulle holde dem utenfor er likevel ikke til å holde ut.

Det andre syke er at singelen var ment å skulle være på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», noe vi alle selvsagt er hjertens enige om at ville løftet nivået betydelig på det litt overvurderte albumet. Men de hyperaktive The Beatles hadde som policy at ingen av singlene deres skulle være på skivene. Produsent, og den femte beatle, George Martin, har selv kalt dette ene eksempelet «a dreadful mistake», og her er vi jo samstemt enige, alle i hele verden.

BRUCE SPRINGSTEEN «Night Fire»

Da han slapp «Tracks»-boksen i 1998, fikk vi fire disker med glitrende eksemplarer på at sjefen selv ikke vet sitt eget beste. «Rendezvous», «Iceman», «Hearts Of Stone», «Be True», «Don't Look Back» og flere andre eminente låter hadde lenge florert internt blant bootleggers, og de kunne alle vært med på denne lista.

Likevel er jeg veldig svak for mange av låtene som ikke fant veien til «The River», av flere ansett som litt enkle og lettbente, men de tar jo feil, siden jeg har rett.

«Night Fire» er en dritbra Springsteen-låt, anført av en lekker pianointro av Roy Bittan, før hele låten letter og flyr rundt i rommet. Gitarsoloen, den korte og kantete soloen, er helt fantastisk. Tenk at denne ble vurdert for lett, mens småkleine «I’m a Rocker» og den overlessede balladen «I Wanna Marry You» trakk det lengste strået. Utilgivelig. Kom endelig ut på boksen «The Ties That Bind» (2015). Heldigvis.

THE HELLACOPTERS «Baby Come»

De har alltid spydd ut singler, der B-sidene var minst halve moroa, og der de måket ut egne versjoner av andres låter de selv digget. Da de ga ut svanesangen «Head Off», var det ei skive med utelukkende coverlåter, der alle originalene var spilt inn i bandets egen samtid. Masse obskure og herlige nuggets høyt skattet av nerder for slikt.

Og det verste av alt: Singlene fra skiva hadde ytterligere coverlåter med samme utgangspunkt. «In the Sign of the Octopus» hadde helt enorme «Acid Reign» (av The Yes-Men), men den virkelig perla her, som ble nektet å skinne, var B-sida på singelen «Darling Darling», en helt enorm tolkning av den sterkt underkjente New Jersey -trioen The Insomniacs’ innertier «Baby Come». Helt ubegripelig dust at den ikke kom på skiva.

NEIL YOUNG «Winterlong»

Den ble fremført live helt tilbake til 1970, men ble ikke spilt inn før i 1973, angivelig ment for det brutale verket «On the Beach» (1974). Den skulle likevel ikke finne veien til riller før den tredobbelte samleren «Decade» (1977). Nå er det vanskelig å hevde at låten ville styrket et album som allerede er tilnærmet perfekt, men at den bare ble liggende i ei eske i flere år er like fullt helt utilgivelig.

Da en haug artister hyllet Neil Young på det storslagne – for tribute-skiver å være iallfall - albumet «The Bridge», valgte The Pixies å gjøre nettopp denne låten, og det var et mæææget klokt valg, da den versjonen også er ei av de aller fineste innspillingene Pixies har gjort.

Epilog: Artister og plateselskap vet ikke sitt eget beste. Dette er bare 10 eksempel tatt ut random av eget hode, men historien er smekkfull av andre (og sikkert bedre) eksempler. Det viser dessuten at det lønner seg å nerde, lønner seg å dykke ned, lønner seg å lete etter gull, om det er aldri så dyrt, sånn rent økonomisk iallfall.

Dette gir dessuten god grobunn for ei liste med låter band og artister har gitt ut, men aldri skjønt kvaliteten av selv. Og nå må den skrives. Vi gleder oss!