KEVIN MORBY «More Photographs (A Continuum)» (Dead Oceans)

Hans to første soloskiver, etter bruddet med det framifrå folkbandet The Woods, passerte uten at jeg snappet ham opp, men på det mæææget sterke tredjealbumet «Singing Saw» (2016), frontet av en av de beste låtene fra det forrige tiåret, «I Have Been to the Mountain», ble jeg hektet. Det har i grunn vedvart siden den gang, og det attpåtil med et utgivelsestempo som tyder på alt annet enn idétørke.

«More Photographs (A Continuum)» er hans åttende studioplate på 10 år, der perioder med intens turnering (minus et uønsket opphold under pandemien) også har vært i folden. Det er sjeldent mye i disse dager, og jeg digger det, ikke minst når man ser og hører hvor enormt høyt nivå det er på skivene, hele veien.

I fjor på denne tiden kom «This Is a Photograph», ei skive jeg i ettertidens klare lys burde hatt med på min egen topp 10 over fjorårets beste plater, og når jeg så tittelen på denne skiva, og kjente igjen flere av låttitlene, tenkte jeg det bare var et sånn leftover-greie, sånn som andre artister pleier å peise ut digitalt, bare for å skvise ut mer saft fra album-sitronen.

Det var – heldigvis – ikke tilfellet her, selv om Morby er en artist jeg også hadde møtt en slik utgivelse med, med åpne armer og nysgjerrighet. «More Photographs (A Continuum)» er likevel et fullverdig, ordentlig, regulært og nytt studioalbum, den er bare i nær familie med forgjengeren.

Den gang dro han til Memphis for å spille inn et album som lyrisk og musikalsk avspeilet hans egne kvaler og demoner i kjølvannet av et alvorlig sykdomsforløp hos faren sin. Han ble bare ikke ferdig med den, og følte, som han selv skriver i presseskrivet, at prosjektet trengte å bli ordentlig avsluttet, så han kunne knytte en sløyfe rundt det hele, kaplse det inn og få det overstått, for så å komme seg videre.

Skiva består derfor av tre nyinnspillinger av låtene fra forgjengere og seks helt nye komposisjoner. Takk og lov at han gjorde dette. Når det gjelder de nye versjonene, synes jeg til og med de er bedre. De er mer nedpå, og han fremfører dem med enda større varsomhet og finfølelse.

Eksempelvis er duetten «Bittersweet, TN» (med Nashville-dama Erin Rae) enda bedre i denne omgangen, der strykere og banjo er eliminert til fordel for sparsommelige gitarer og en lekker steel. Den høres dessuten sårere ut, og er attpåtil vakrere.

Åpningssporet, og på sett og vis det tematisk bærende tittelsporet, «This Is a Photograph», har også blitt skrudd penere sammen, der kledelige strykere her er lagt på, og som gir hele låten mer følelse av fløyel og honning, enn den litt mer masete og dansbare originalen. Hvis dette er resirkulering, velsigner jeg det like entusiastisk som en treehugger på loppemarkedet.

De nye låtene er dessuten helt ace, og da særlig den gispende vakre «Triumph», en låt både Townes og Leonard ville knegget i skjegget og tatt seg en skål på. Den gospeldrevne avslutningslåten «Kingdom of Broken Hearts» er enorm.

Ifølge Morby selv var det å spille inn låtene i Memphis viktig, og der han tok med seg noe av de lokale vibbene inn i både låtene og musikken, og der særlig Big Stars Chris Bell-materiale var sentralt. Sånt liker vi jo.

Det er en ettertenksom, tilbakeskuende og melankolsk Morby vi får enda mer av denne gangen, både sett gjennom egne øyne og sine foreldres. Låten «Mickey Mantle’s Autograph» er i så måte helt bedårende, og det er synd at Tina akkurat ikke rakk å få høre denne.

«When my mother was 19/She'd dance to Tina, Tina Turner/ And the hallway would become a catwalk and she'd go to the show/ No they just don't make em like that no more/ Well rock me baby, well rock me child/ I miss the good times mama, they've gone out of style». Sukk.

Kevin Morby ser ut til å være i gjennomgående god form. Platene hans er aldri likegyldige og han later til å være konstant produktiv. Håper han kommer tilbake til både Norge og Tromsø fort som fy. At han kun tar turen til Århus og Malmö her i Norden, nå på hans europaturné, er på grensen til utilgivelig.