RICOCHETS «Closer to the Light» (Indie Recordings)

Det er enhver gjenforenings forbannelse, at man blir sammenliknet med sitt gamle jeg. Og det er jo aldri eventuelle middelmådigheter, men alltid gullkornene publikum bruker som referanse. Når navnet til det gamle favorittbandet står på coveret forlanger du å oppleve akkurat samme kick, bare X antall år senere.

Denne tanken gjelder definitivt Ricochets. Gjengen fra Fredrikstad leverte noe av den beste norske rockmusikken noensinne, i løpet av noen heseblesende år tidlig på 2000-tallet. Bandet skapte i tillegg sin egen mytologi ut av rus, mørke og galskap.

Så var det denne Trond Andreassen-fyren, da. Frontmannen og låtskriveren har en imponerende evne til å slå knockout på all skepsis, med et glis attåt. Andreassen er underdogen du aldri tør å vedde imot, etter å ha gjenoppstått først med The Navigators og senere som soloartist – sist i svært fruktbart kompaniskap med Joachim Nielsens gamle medspillere i Valentourettes.

Men å gjenreise branntomta Ricochets etterlot seg? Det er en oppgave som krever mer enn spiker, plank og pågangsmot.

Kynikeren i meg forventet et nytt Navigators-album, bare med Ricochets-logo på coveret. Det er ikke hva vi får servert gjennom de 10 rettene som utgjør «Closer to the Light». I stedet for å følge de gamle tegningene slavisk, har de involverte partene bygd et nytt Ricochets –  heldigvis med personligheten intakt.

Trond Andreassen har holdt sitt imponerende instrument ved like. Den beste stemmen i norsk rock har heldigvis ikke blitt tungpustet. Han er fortsatt smørsanger i bunn, men fullblods screamer når pedalen trampes i gulvet.

I tillegg leverer bandet som bare faen, hele veien frem til siste akkord. X-faktoren i eks-gitarist Alex Kloster Jenssens’ kvasse og uforutsigbare spill er et savn, men både Fredrik Gretland og Svenn Poppe jr. bruker en imponerende bred palett i sin smakfulle utsmykning av lydbildet, med sine respektive strenger og tangenter.

Foto: Jørn Veberg

Knut Øyvind Olsen og Johan Edvardsson utgjør en bunnsolid rytmeseksjon, som også vet å leke seg litt der låtene har rom for dét. Olsens klokkeklare koring er fortsatt et av Ricochets’ viktigste instrumenter, akkurat som på bandets tre opprinnelige album.

Den friske rockeren «Time to Go», komponert av Olsen og Andreassen, blåser i gang albumet. Det er en sulten gjeng vi hører gjennom resten av plata. Ricochets faller aldri i reunion-fella, der man prøver å lage en 2.0-versjon av tidligere bragder, men ender opp med å gjøre «gamle sanger om igjen» – i lavere tempo, med en brøkdel av den opprinnelige energien.

Det er en nokså konsekvent følelse av uro i tekstene til Christian Bloom, som står seg godt til den rastløse musikken. Trond Andreassen har nemlig en bemerkelsesverdig bredde som komponist. I stedet for å kjøre én stil, gjør han alle stiler til sine egne.

Den kosmiske cowboyserenaden som utgjør tittelsporet raser av gårde, «Figure it Out» spruter av E-Street Band-energi, mens «See Me Change» er garasjerock med mektige gospelvibber. «That's How It Goes» låter som en showtune spilt av en sjeldent øltørst gjeng. Du vet, typene som holder nattverd i den hemmelige bula som fortsatt holder åpent etter at alle andre har stengt.

Ingen andre lager musikk som dette.

Americana-faktoren er høyere her, enn på Ricochets’ første tre album. Det låter mer Østfold, og mindre Berlin, London og New York – og det gjør sannelig ingenting. Det er i tillegg mer humør i «nye» Ricochets.

Det gamle svenske rockeskinnet Chips Kiesbye har åpenbart sittet helt på kanten av produsentstolen, i Haldens legendariske studio Athletic Sound. Lydbildet er spekket med fiffige detaljer. Samspillet, og egentlig det komplette resultatet, har en aura av lekenhet.

Samtlige av disse 10 låtene vil nok ikke presse seg inn på Ricochets' settliste, på bekostning av bandets gamle klassikere. Men det er kult med en reunion der man ikke bare vil få de obligatoriske nye låtene raskt ryddet av veien, i iveren etter å høre gamle hits.

«Closer to the Light» er lyden av et vekkelsesmøte der tilhørerne allerede er frelst. Ikke rart det ender opp i full fest.