I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.
Lytt til alle tre platene i bunnen av artikkelen.
Musikkhistorisk blir de litt «dritten i midten». For sent på banen til å være blant de første og største gruppene som ble synonyme med stadionrocken, og uten noen relasjon til punken som noen år senere skulle spytte dinosaurrockerne rett i fleisen.
Midten av 1970-tallet tilhører allikevel Aerosmith. Bandets tre første album utgjør en trippel som renner over av alt som er herlig med rock.
Fra starten av 1973 til våren 1975 skjedde det mye. USA bakket ut av Vietnamkrigen, og styresmaktene mistet enda mer tillit i befolkningen gjennom Watergate-skandalen. Over dammen, i vår retning, ble Stor-Britene fanget i jerngrepet til Maggie Thatcher. I Norge var løsningen på den vestlige oljekrisen blant annet forbud mot privat bilkjøring i helgene (!), et lite halvår etter å ha signert frihandelsavtalen med EF/EU.
I samme periode vokste jyplingene i Aerosmith seg ut av liveklubbene i aksen fra hjembyen Boston, og ned til New York.
Bandet endte opp som kongene av parkeringsplassen, hjemmefesten og alle andre steder som var både tilfluktssted og fritidsklubb for amerikansk middelklasseungdom.
Og tror du jammen ikke vokalisten samtidig gjennomgikk et slags motsatt stemmeskifte?
Som mange andre små barn på 80-tallet oppdaget jeg Aerosmith på MTV, via rapdouen Run-D.M.C.’s banebrytende versjon av «Walk This Way». Suksessalbumet «Pump» (1989) fikk også kjørt seg utallige ganger i kassettspilleren før jeg oppdaget bandets «Greatest Hits». Dette var en plate med kun gamle låter fra 70-tallet, som sjokkerende nok var enda tøffere.
Albumtroikaen i denne ukas Trippel Trumf-spalte var til stor inspirasjon for flere enn 80-tallets puddelrockere. Band såpass forskjellige som Nirvana og DumDum Boys har tydelige spor av Aerosmith i sitt DNA. Og hva i alle dager ville Guns N’ Roses ha vært uten Aerosmith? Sannsynligvis ingenting.
På debutplata med den fåmælte tittelen «Aerosmith» (1973) hører vi en rå og rufsete gjeng, som snytt ut av liveklubbene som lukter av øl og piss (med et og annet eksotisk innslag i form av billig parfyme).
Hard blues, bredbeint boogie eller funky rock’n’roll – kall det hva du vil. Inspirasjonskilder som Stones, Zeppelin og James Brown er i alle fall tydelige.
Det er åpenbart at denne gjengen ikke hører hjemme i noe teselskap. De fleste tekstene rører rundt i den delen av hjernen som styrer instinktet for reproduksjon. Der mange andre rockband i denne tidsepoken hadde lyrikk av typen fantasy-konsepter passende for 10-åringer, spyttet og skreik frontmann Steven Tyler ut fantasier og beskrivelser av langt grovere sort.
Gitarriffene til Joe Perry og Brad Whitford er da heller ikke som snytt ut av noen søndagsskole. Knallerter som «Mama Kin» og «Make It» er fysisk manifestasjon av rockens grunntone. Det er den uhellige treenigheten aggresjon, kåtskap og beruselse som styrer showet.
Men rakkerne i Aerosmith lystret ikke kun signalene fra reptilhjernen. De hadde jo svært god dreis på melodiene, i tillegg. Og på debutplata hadde låtskriver Steven Tyler en kjempekanin å dra opp av hatten.
Med «Dream On» skapte Aerosmith fenomenet senere kalt powerballade, som på 80-tallet nærmest ble å regne som en egen sjanger. «Dream On» har allikevel aldri blitt overgått av noen annen powerballade, selv om nok en rapper, Eminem, skapte en monsterhit av låten for en helt annen generasjon lyttere i 2002.
Musikken på «Get Your Wings» (1974) er en naturlig utvikling av den funky, skitne Aerosmith-stilen, men låtene har mer finesse.
Atlantic Records’ tidligere lydtekniker Adrian Barber gjorde etter alt å dømme ingen stor jobb som produsent på debutplata. På oppfølgeren fanget bandets etter hvert faste produsent Jack Douglas energien og råskapen i Aerosmiths liveshow på tape. I tillegg ble låtene utsmykket med større, smartere og flottere arrangementer.
Dette er ikke lenger lyden av kun skinnbukse og t-skjorte, som på debuten. Det er paljetter og frynser på de svært varierte gitarriffene, mens bruken av blåsere og piano spriter opp cocktailen ytterligere.
Den største endringen hører vi allikevel hos skjerf-fetisjisten Tyler. Stemmen hans har gått gjennom en slags indre metamorfose. Lyden som kommer ut av den gigantiske kjeften er plutselig kvassere og lysere.
Var det et mirakel? Hadde langeren byttet ut Stevens knark med hormonpiller?
Nei, faktumet er at dette er Tylers ekte stemme. På debuten hadde han, i et anfall av nervøsitet i studio, prøvd å synge mer som en svart bluessanger enn seg selv. At mannen som senere fikk kallenavnet The Demon of Screamin’ «fant seg sjæl» var nok lurt, om vi ser på suksessen som skulle følge.
Hallik-trallen «Lord of the Thighs» og den spøkelsesaktige folkrockeren «Seasons of Wither» er albumets motpoler, og viser et band med enorm rekkevidde i sine talenter.
På «Toys in the Attic» (1975) hører vi Aerosmith med maks vingespenn. Dette er albumet som har alt.
Fagbrevet er for lengst i boks. Slitet er over, lånet er nedbetalt, og praksisperioden kulminerte i en fest av romerske proporsjoner. På albumet støper Aerosmith en rekke rock’n’roll-nuggets av det edleste metall.
Det funky riff-o-ramaet «Walk This Way» – hvor Steven Tyler helt ubevisst ble verdens første hvite rapper – er allerede nevnt. Om Aerosmith skulle hatt bare én signaturlåt, ville den seige søtsaken «Sweet Emotion» vært en like sterk kandidat. Det ikoniske tittelsporet er på sin side den feiteste sørstatsrock – bare med topptrimma sprintmuskler, fremført på 45 i stedet for 33 RPM.
Selv har jeg alltid vært enda svakere for «No More No More» – en nær ultimat kombo av melodisk skjønnhet og grovkorna rock. Den symfoniske semiballaden «You See Me Crying» sørger for en mektig og svært lekker avslutning på festen. Og festen, den fikk faktisk enda et klimaks på album nummer fire – som bærer den svært presise tittelen «Rocks».
Jeg opplever at holdningen til Aerosmith som et typisk gubberockband fra 70-tallet, er nokså utbredt. Sannheten er at de – i tillegg til å ha en rekke unike fasetter både i kompet og gitarspillet – var langt mer kreative, uredde og talentfulle enn normalen.
Derfor har de appellert til stadig nye generasjoner, og inspirert artister langt utover den typiske «hvit rocker»-demografien. Derfor er også platene fra Aerosmiths gullalder fortsatt svært givende lytting. Kos deg!