CD-alderen hadde sine plusser og minuser, men med fasiten i hendene, faller jeg klart ned på minussiden. Lydkvaliteten vs vinyl er det jeg er minst opptatt av.

CD-er låter helt topp, det, men covrene er små og fislete, innercovrene så nedskalerte fra LP-formatet at man måtte ha mikroskop for å lese linernotes, også ble plutselig diskografier fra artister man allerede samlet på brukket opp i to format, da vinylutgavene ble stadig verre å få tak i utover nittitallet.

I tillegg mistet man side A og B-konseptet, som jeg syntes ødela balansen i mange skiver. Viktigheten av at førstelåten på B-sida måtte være bra, som et åpningsspor nummer to, forsvant helt. Også ble det altfor, altfor mye plass tilgjengelig. 80 minutter musikk er det få artister som gjør seg fortjent til – per album.

Platebransjen visste iallfall å melke det for hva det var verdt. Og for å få dem som allerede hadde kjøpt gamle skiver på kassett eller LP, la de attpåtil på bonusspor for liksom å sminke den gamle hora akkurat så lekker at man ville ha hen én gang til. Som oftest ble disse lagt på slutten av de ordinære sporene, og noen ganger også midt inni skiva, som dermed brøt opp den naturlige låtrekkefølgen, noe artist og selskap en gang hadde en brukt masse tid og tankevirksomhet på.

Les også dypdykket «PJ Harvey - en komplett gjennomgang»

Et av de verste eksemplene var CD-utgaven av Nick Caves solodebut «From Her to Eternity» (1984), der de slengte inn singelen «In the Ghetto» fra året etter, for liksom å gjøre plata mer tilgjengelig. Mener å huske at også tittelsporet i en liveversjon ble hektet på på slutten. Jeg virkelig hatet denne greia intenst, men ikke mer enn at jeg falt for fristelsen til å betale penger for et helt album jeg allerede hadde, bare for å få noen uutgitte spor. It’s hard to be a skrotnissemann.

Det prosjektet som nå finner sted med PJ Harveys katalog er derimot av den edle og kule sorten. En av de sterkeste, mest oppsiktsvekkende og suverene rekkene av skiver som er sluppet de siste 30 årene er nå under ny opprulling, der fenomenet bonusspor tas på alvor og gis den respekten den fortjener, ikke minst overfor de originale platene de er hentet fra.

Alle de ordinære platene til det engelske geniet gis i disse dager ut på nytt i form av bonusspor, men der man slipper dem under egne titler, og med bonusspor som er demoer og tidlige skisser og versjoner av låter vi kjenner fra originalene, eller låter som ble skrotet når den endelige låtrekka var satt.

Disse utgis nå kronologisk, som egne selvstendige utgivelser, og med oppusset og restaurert lyd. Fordelen for Harvey er at hun ikke har skivene spredt på en drøss forskjellige plateselskap, og dette har nok gjort prosessen enklere. Prosjektet er uansett fascinerende og fabelaktig, på så mange måter. Og det er, som man kanskje allerede skjønner, for fans.

Skiva «Uh Huh Her»-skiva opplevde jeg i sin tid som hennes første som ikke var «viktig» (ja, jeg vet, det høres selvsagt veldig pretensiøst og tullete ut), men den er likevel et album som tåler nye gjenoppdagelser. Hadde det vært en debut fra en annen artist, ville man gått ned i knestående, men i sin samtid måtte den måle krefter mot fire, fem skiver i forkant som alle rystet sin samtid, og dette led den nok litt under.

Harvey, det framifrå geniet, spilte alle instrumentene selv, minus trommene, som hennes faste våpendrager Rob Ellis la på etterpå (i demoversjonene er det trommemaskiner). Husker at jeg syntes det var litt mange låter (14), og at den hadde profitert på økses ned til 10. I dag er jeg usikker. Her får vi iallfall enda mer, og det er – rent rockarkeologisk og nerdemessig – en fest, som de har vært hele veien i denne serien. Og du kan kjøpe de separat, på vinyl og CD, eller strømme den der slikt gjøres.

Hele 16 år siden den ordinære skiva ble sluppet, evner selv demoene å pirre interessen rundt en av vår samtids mest begavede artister. Kjenner nå at jeg verker etter å høre demoene fra 10 år gamle «Let England Shake», det mest knirkefritt, renskårne mesterverket fra forrige tiår. Polly for Prime Minister!