Jeg røsker deg ut av innlandet og sender deg til ei øde øy. Hvilket album tar du med deg?

– Nå er jeg på sett og vis på en øde øy, da jeg bor i høyden, på et sted der det er 1.500 mennesker på samme område som Stor-L.A., så jeg vet faktisk godt hvilken musikk man ha med seg, og to plater jeg ikke kommer utenom er Little Simz’ «Sometimes I Might Be Introvert» og «Welcome to the Infant Freebase» (1996) av The Soundtrack Of Our Lives.

– Da gjør jeg valget for deg, for den siste der er ei av de beste platene på hele nittitallet, og ei plate det burde snakkes mye mer om! Så fortell, hvorfor vil du ha denne?

– Haha! Du er deg selv lik. Men greit! Da denne kom i 1996, var jeg 23, og da blir man jo revet med, for å si det mildt. Jeg tror faktisk jeg så dem live først, og det mener jeg var på SoWhat!, som var ei liten scene for et så stort band. Men det var en helt definerende opplevelse, en sånn der man tenker at nå, nå blir ikke livet det samme lenger.

– Helt enig! De første konsertene deres er noe av det beste jeg har sett. De skilte seg også veldig ut fra samtiden. De drev liksom på med annen idrett.

– Ja, helt klart. Var jo midt i den skandirock-greia, og der var det jo mye alvor, at alt skulle være så alvorlig og seriøst, men TSOOL var samtidig så forbanna gøy! Det skjedde masse på scenen hele tiden, de var så kule å se på, også hadde de låter av en annen verden.

– Ja, de var genier. Og helt revet ut av tiden. Og verdens beste frontfigur i Ebbot Lundberg. Oppdaget du Ebbot med TSOOL eller med forgjengeren, Union Carbide Productions?

– Jeg sa sikkert at jeg oppdaget ham med UCP, men det var bare for å tøffe meg, for det stemte ikke, men for å være skikkelig kul og interessant. Hahaha! Men jeg kjøpte jo den plata etter å ha sett dem live, og den føles fortsatt både viktig og relevant, og ei jeg alltid må ha med meg.

The Soundtrack Of Our Lives «Welcome to the Infant Freebase» (1996)

– Amen til det. Virkelig en av de største, nordiske rockklassikerne noensinne. Så komplekst og gjennomført på én og samme gang. De ga jo ut masse skiver, og holdt på til 2012 eller 2013, deromkring. Hvor lenge fulgte du dem?

– Jeg har aldri forlatt dem, jeg! De første skivene er jo best, og fra fjerdeplata hadde jeg ikke lyst til å ligge med dem mer, men bare være veldig gode venner. Haha! Samtidig synes jeg f.eks. at låten «What's Your Story?» fra den siste skiva deres er det vakreste de har gjort.

– Den er både episk og bedårende.

– Men jeg har jo fulgt dem på ordentlig, sånn rent fysisk!

– På hvilken måte?

– Da de turnerte hele USA i 2002, spilte de 31 konserter der på 31 dager, og som supportband hadde de norske Cato Salsa Experience, og de var jeg manager for, så det ble en måned i nightliner med dem og TSOOL. Og på noen av konsertene spilte også svenske Silverbullit.

– Damn! For en troika! Dette er jo helt spinnvilt. Som vi sier i nord: Hold kjæft, førtæll!

– Haha! Nei, det var jo veldig gøy, og veldig masete. Til å begynne med syntes jeg det var litt vanskelig, for jeg var jo så fan, men det gikk snart over. Ikke at jeg var fan, altså. Jeg ble jo bare mer fan! Men det ble ikke så vanskelig, for man bor jo ganske tett i en sånn buss, og blir tryggere på situasjonen.

– Det tror jeg masse på! Var det mye buzz rundt bandet i USA da?

– Ja, det var en bra hype rundt dem, så i de store byene, som NY og L.A. var det masse folk, og mye kjendiser og bransjefolk, mens det på sånne odde småplasser var nesten helt tomt, men de kveldene var nesten de beste.

– Hvordan var det å være dame i en buss full av masse menn?

– Nina spilte jo i Cato Salsa Experience, så vi var heldigvis to damer. Men det gikk helt fint. Ikke minst syntes alle de andre at det var fantastisk med to damer på veien, for da sluttet Ebbot å svinse naken rundt overalt i bussen, og dette var noe absolutt alle satte pris på at ikke skjedde. Haha!

– Hahaha! Det tror jeg også masse på! Hadde du noen musikalsk mentor da du vokste opp?

– Ja, det er selvsagt pappa. Hans musikk var viktig både i huset og i livet mitt. Han digget Velvet Underground, Stones – ikke Beatles, som var viktig – og masse britisk folkrock, som Fairport Convention, Sandy Denny, Nick Drake og alle de greiene. Og da han tok meg med på konsert med Fairport som sjuåring, og jeg så klasseforstanderen min danse rundt med en rose i munnen, skjønte jeg at musikk, det gjør virkelig noe med folk!

– No shit!

– Men jeg må snike inn noe her. For det jeg har skjønt på mine eldre år, er at, faen, vi trenger mange flere damer, flere kvinner, som jobber med musikk. Det har jo akkurat vært 8. mars, så det passer bra. Jeg har selv sittet i sånne diskusjonspanel og sagt at «Kvinner gidder jo ikke, og det er deres egen skyld», og sånt piss.

– Så du tok feil?

– Ja, jeg var veldig naiv på de tingene, for her må man også legge til rette for det. Jeg har hørt og sett så mange menn som spiller rock, og de har tatt mye plass i mitt liv, men på mange måter må det bli flere kvinner som snakker om og spiller både rock og all annen musikk, og derfor må jeg også nevne den Little Sims-plata igjen, som på sett og vis er like kompleks i sitt innhold som TSOOL var.

– Du får med begge! Hva er det beste du noensinne har sett live, da? TSOOL?

– Haha! Kanskje de jeg har sett mest, med et sted mellom 50 og 70 ganger. Men jeg sier heller David Byrne på Roskilde i 2018.

–Det sa faen meg alle som var der. Så ham selv der mange år før, og det var kult, men skjønte at dette var noe annerledes, og enda bedre. Hva skjedde?

– Nei, det var bare noe helt annet enn alt. Hun ene venninna mi hadde aldri hørt Talking Heads, men begynte likevel å grine. Det var jo det «American Utopia»-showet hans fra Broadway han her tok ut på festivalscenen, og den var det beste fra fortiden, det beste fra samtiden og den viste i tillegg veien fremover.

– Den opptredenen hos Jimmy Fallon, når han spiller «Road to Nowhere», jeg tror det er et nummer fra denne oppsetningen, og alle de folkene løper der barbeint, den synes jeg er litt irriterende, selv om låten er veldig bra. Hadde de sko på seg på konserten?

– Haha! Det er veldig interessant at du spør om det. I gamle dager, da man var veldig ekskluderende, likte man jo artister basert på skotøy. Thomas Dybdahl, Kristin Asbjørnsen og Moddi og alle de der som gikk barbeint gikk jo ikke an å like. Haha! Men nå er jeg ikke så opptatt av sånt lenger. Og på den David Byrne-konserten sto jeg et stykke bak, så det var dessuten umulig å se om de hadde sko på seg eller ikke. Haha!

– Perfekt! Vi bare sier at de hadde sko. Du får sette ditt eget navn under en låt noen andre har skrevet. Hvilken velger du?

– «Free Bird» av Lynyrd Skynyrd, både for at det vil generere enorme inntekter, da det vel er den mest etterspurte låten noensinne, også er jo den lange og fine låten dritbra sånn i seg selv. Og det ekstra kule med den, er at den er innspilt på min egen fødselsdag, 3. april 1973, og derfor ble den også navnet på plateselskapet mitt, da jeg ga ut noen singler på en liten etikett, som da altså het «Freebird».

– Her krysses jo alle stjerner. Nydelig! Du får med deg en død gjenstand ut på øya. Hva pakker du i sekken?

– Jeg sier oldemor, og med det tenker jeg jo død i en mer åndelig forstand. Hun er den tøffeste kvinnen jeg vet om, og var tysk jøde i Frankfurt og overlevde andre verdenskrig. Jeg tenker at det motet , den overlevelsesevnen, og den rå humoren hennes, blir helt supert å ta med seg ut på ei øde øy. For når ikke andre verdenskrig tar knekken på deg som tysk jøde, så skal jeg vel fikse å overleve på ei øde øy også.