KOSMISK BOOGIE TRIBE «Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission» (Blues for the Red Sun)
Hvert gjenhør med denne gjengen er en sann glede, med garanti om en fuktig kveld inkludert øresus dagen derpå. Kosmik Boogie Tribe (KBT) har tross alt vært landets beste og mest pålitelige leverandører av boogie-pluss-punk i lang tid nå.
I stedet for å bli et forutsigbart «Backstreet Girls-junior» – der KBT-sjef Morten Lunde en gang i tida håndterte bassgitaren – har denne festglade gjengen basert i hovedstaden alltid klart å vri rockometeret litt til høyre eller venstre for hver utgivelse. I tillegg viser de seg stadig som et liveband ingen i norsk rock kan spille under bordet.
Men denne varianten så jeg ikke komme. En albumtittel som «Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission» er både til å humre og klø seg i hodet av. Ryktene om at dette var et konseptalbum med utgangspunkt i det utenomjordiske fikk meg til å tenke: «OK, nå har det faen meg klikka for dem».
Jeg kan knapt forestille meg noe mer jordnært enn KBTs rockleveranse, og siden de nå skulle ta sats ut i verdensrommet ble spørsmålet: Er dette bra spennende – som å kaste en neve chilifrukter du aldri har smakt før oppi gryta, eller dårlig spennende – som i nachspiel-ideen enhver bakrus med respekt for seg sjøl burde ha tatt knekken på.
Svaret er at dette er en drøy halvtime med god, gammel rock’n’roll-moro – men med en twist eller to rundt hvert hjørne.
Selve konseptet, altså historiene låtene tar utgangspunkt i, skal jeg overhodet ikke prøve å forklare. Stikkord er et utenomjordisk vesen, en avbrutt TV-sending og en gjeng australske drukkenbolter. Resten får du enten google, eller kanskje aller helst dikte opp sjøl.
Musikken er fortsatt forankret i anslagene gjort av Chuck Berry, The Rolling Stones og Creedence Clearwater Revival – bare med en sterk aussie-fetisj i utførelsen. At Eivind Staxrud – gitarguden med det bredeste gliset og de villeste strengene – har trampet inn i KBT-manesjen gjør riffinga enda skarpere.
Flere av låtene brukte allikevel litt tid på å feste seg i øregangene mine. Etter noen runder i headsettet har nesten samtlige spor blitt til kompisene du gjerne tar en ny runde sammen med. De er bare hakket for eksentriske til at samtalen flyter godt allerede i løpet av øl nummer én. Unntaket er en plankekjøring-versjon av Coloured Balls-låten «Heavy Metal Kid», som kommuniserer dårlig med de øvrige musikalske omgivelsene.
«Grouse Tucker» er som en tur i UFO gjennom rockens fornøyelsespark, der man etter hvert skjønner at godteriet inneholder THC. «The Mercury Nudges Forty» er KBT på sitt mest melodiøse, både når det kommer til gitarspill og vokalharmonier. Der «Flippin’ Trough the Bins» er som en 2022-miks av Rose Tattoo og Cheap Trick, låter «Vrillon’s Transit» som om den var laget under AC/DCs «Back in Black»-sessions.
Space-partyet rundes av svingende rundt i lysekrona. I «Black Eyed Bruiser» hører vokalist Thomas Brenna på sitt råeste, som en Roger Daltrey med ekstra pondus. Den mannevonde blåserrekka gjør riffene enda tyngre, mens gospelpianoet sørger for litt pusterom innimellom slagene. Denne muskelbunten av et spor kniver nå med «The Lot» og «Let’s Go To Woody’s» om statusen som bandets signaturlåt.
Rock er fortsatt gøy, uansett om man tramper takta i gulvplankene eller flyter rundt i stjernetåka. Det er bare å jekke en flaske med ditt foretrukne tøysevann, og face the space sammen med Kosmik Boogie Tribe.