Som en hyllest til fankulturen valgte Darkthrone denne gang å holde sitt nye album langt unna alt av presse før slippdatoen. Fansen fikk derfor forrige fredag høre de norske svartmetallkongenes album nummer 18 (!) med hundre prosent objektive og ubesudlede ører.

Etter en uke med lytting har «Old Star» fått god til å sette seg i knollen til undertegnede. Og plata er nok et prov på hvorfor Darkthrone er ekstremmetallens ultimate kultband.

Gylve «Fenriz» Nagell og Ted «Nocturno Culto» Skjellum er to raringer som nyter luksusen av å gjøre akkurat hva fanden de vil – uten hensyn til trender, bransjekrav og lignende pølsevev. Duoens DIY-mantra har da også resultert i djevelsk mye «nytbar» musikk de siste 30 årene.

«Old Star» fortsetter Darkthrones tredje epoke, slik jeg ser det: Den første fasen fra ’87 til ’96 (der de blant annet var «første band ut» med True Norwegian Black Metal™) gikk over i et bekmørkt og smått kaotisk mellomspill fra ’99 til ’04, som igjen ledet til den siste utgaven av bandet fra 2006 til dags dato.

Les også Helges dypdykk i Darkthrones katalog: «De 10 beste fra Norges konger av black metal»

Det går en blodrød tråd fra det grovkornede, kjellerstinkende mesterverket «The Cult of Goliath» (2006) fram til «Old Star», og Darkthrones retro-hyllest er fortsatt like helhjertet som vi har blitt vante med.

I 2019 er det mindre punk og ravnsvart Motorhead-inspirert boogie igjen i Darkthrone-miksen. Denne gang er det mer doom metal i fundamentet, både tempo- og riffmessig. Rølpete NWOBH og halvseig thrash spiller også betydelige roller i de, som alltid, riffbaserte låtene.

Selv om trommis, bandsjef og internasjonal kulthelt Fenriz i intervjuer elsker å dissekere opprinnelsen til hvert eneste riff, og dermed hylle sine inspirasjonskilder, er Darkthrone et band med en veldig klar musikalsk identitet. Celtic Frost-tilbedelse er allikevel noe Darkthrone alltid har hatt i blodet, og her Culto gjør sin råeste Tom G. Warrior bak mikrofonen gjennom nesten hele plata. Flere av de seige riffene er i tillegg bastardsønner av proto-black metal à la sveitsernes klassiker «Morbid Tales» plusset med de svenske doom-pionerene Candlemass’ debutskive «Epicus Doomicus Metallicus».

Les også vårt intervju med Gylve Fenris Nagell (2016): «Jeg er en ferskvare-kis»

«Old Star» er blant de mest helhetlige skivene Darkthrone har laget, både sound- og stilmessig. Ved første lytt fremsto allikevel ikke albumet like sterkt som den mer schizofrene, men knallsterke forløperen «Arctic Thunder». Etter tosifret antall gjennomlyttinger ble dette førsteinntrykket mer nyansert.

Bunnsolide, riffpornografiske «Duke of Gloat» og «The Hardship of the Scots» er platas mest iørefallende spor. På avslutningssporet «The Key is Inside the Wall» kombineres doom og punk på en sjeldent frisk måte. Her rocker de to gamlingene som yre og krigerske tenåringer etter en sixpack industriøl.

Tittelsporet vokser betydelig etter flere gjenhør, men «Alp Man» er overraskende kjedelig. Det er smått irriterende å nesten konsekvent måtte skippe en låt på et album der det bare finnes seks spor. Nagell og Skjellum kunne sånn sett godt ventet til de hadde et par gromlåter ekstra på sine respektive demokassetter, før de trykket på «record»-knappen.

Nagell og Skjellum har blitt svartmetallens Batman og Robin. De redder ekstremmetallens sorte gull opp fra undergrunnen mens de onde, ignorante posørene som pusher «moderne» metal sover. Duoens programerklæring om å hylle og spre ur-metallen fra 80-tallet – og i samme slengen redde verden fra styggedom som komprimert, digitalisert plastikklyd – fortsetter å føre med seg mye god musikk under Darkthrone-navnet.