Sex Judas er et sånt band man er litt lei for at man ikke har hørt noe særlig på tidligere, men samtidig ekstra glad for at man fikk «oppdage» live.
Selv om det er snakk om et relativt nytt band, er det på ingen måte snakk om en gjeng grønnskollinger. Prosjektet startet som et soloprosjekt av Tore Gjedrem, tidligere kjent som den ene halvdelen av elektronikaduoen Ost&Kjex. Senere har prosjektet vokst seg til et eminent band med seks særdeles talentfulle medlemmer, for anledningen ytterligere forsterket av Tromsøs egen Nasra Omar på perkusjon.
Bandet fikk også spellemannpris i elektronika-kategorien for debutalbumet «Go Down Judas» i 2018, og fulgte opp med «Night Songs» 2020.
Fredag startet de ballet ganske seigt med «Hab Mich Lieb» fra sisteskiva, en låt som kanskje best kan beskrives som en reggae-dub (tenk Lee «Scratch» Perry veldig sent på kvelden, med Dieter Meier fra Yello på vokal). Som alle naturligvis skjønner, kan ikke dette bli feil, og det tok omtrent 12 sekunder til de aller fleste hadde god gyng i knærne.
Det ble heller ikke mindre funky da bandet fulgte opp med «Slow Down» og «Cold Clementine» fra samme skive, og vokalist Gjedrem gradvis fikk løsnet på knappene i hvitskjorta.
Vanligvis pleier jeg ikke å gå nærmere inn på vokalistens sceneantrekk, men det blir litt påfallende når noen ser ut som de gikk ut på feil scene, hvor de egentlig skulle holde en TED-talk om bedriftsstrategi eller prosjektledelse – kanskje ikke direkte hjulpet av at han løp for å skifte backing-track på laptopen mellom hver låt – men endte opp med å være en av de mest karismatiske frontfigurene jeg har sett på lenge.
Konseptet med tre vokalister med svært ulike stemmer som konsekvent synger unisont, funker så bra at det nesten blir teit, og gir lydbildet en helt egen dybde og et særpreg jeg ikke har hørt alt for mange ganger tidligere – i hvert fall ikke i livesammenheng.
Skal man overbevise i denne sjangeren, må også instrumentalistene vite nøyaktig hva de holder på med, og her må det sies at det ikke var et fnugg av tvil. Her dundres det gjerne avgårde på de to samme akkordene i 7-8 minutter, uten at det på noen tidspunkt blir kjedelig eller ensformig, og alle musikerne får det rommet de trenger til kokrolig og stødig briljering.
Det som kanskje var mest synd med konserten var den beskjedne publikumsmengden, for dette var en konsert som hadde fortjent fullt hus. Her var det tidvis så glissent at man skulle tro det fortsatt var pandemi, og alle passet på å holde meteren – tidvis tremeteren – fra scenekanten. Riktignok var det likevel en raus gjeng som møtte opp, og det var knapt et øyeblikk uten noen form for dansing.
Dette var kanskje ikke en perfekt konsert på alle måter, men definitivt et av de sterkeste og beste førsteinntrykkene av et band jeg har fått på en konsert på lenge. Forhåpentlig spiller de snart igjen i Tromsø, og aller helst med stinn brakke.