PRISTINE «The Lines We Cross» (Pristine Music Production)

Heidi Solheim er ei svært produktiv dame med et energinivå langt over det normale. Siden hennes eget band og prosjekt Pristine startet opp i 2006, har hun (inklusiv denne skiva) gitt ut seks plater og turnert flittig, ikke minst på kontinentet, der særlig Tyskland har vært et slags land nummer to for henne. I tillegg har hun gitt ut tre barneplater og to soloskiver, om jeg har kontroll på tellingen her. Men det er Pristine jeg opplever som hennes hovedgeskjeft, noe jeg vil tro hun også bifaller.

Nå er Pristine et rock’n’roll-band i aller høyeste grad, en rock-kvintett med gitarer, tromme bass og hammondorgel, men dette er uansett Heidi Solheim Show, der hun gjør absolutt alt; fra å skrive låter og tekster, booke konserter og være regnskapsfører. Pristine er Heidi Solheim. Gutta hun omgir seg med i studio og på scenen er innleide krefter og flinke leiesoldater.

Jeg minnes et presseskriv for noen år siden, der hun «intervjuet» seg selv, og der ett av spørsmålene var om hun er diktator i bandet, noe hun svarte noe sånt som at «bandet består av meg og noen hired guns», samt et bekreftende «ja, jeg er diktator i bandet». Første i alt og straffetaker, altså, samt lead-vokalist på alle låtene. Hun leker ikke butikk, Solheim.

Bandet hun har med seg er da heller ingen pinglete nybegynnere, og til tross for flyttemelding sørover for noen år siden, er Pristine fortsatt å anse som et temmelig fullblods nordnorsk band, og på toppen av alt er skiva spilt inn i Kysten Studio, med allestedsnærværende Arial Joshua Sivertsen bak spakene. Og det låter da også helt aldeles knall. Det er veldig kult at musikk på dette tekniske nivået kan spilles inn i Tromsø, og det er ikke noe provinsielt mig fra undertegnede, men for at man ikke skal så himla langt tilbake i tid før dette var helt utenkelig.

Studio eller ikke, Pristine ser på seg selv først og fremst som et liveband, og skiva er da også innspilt på den organiske måten, med hele bandet i studio, og med Solheim på vokal. Det høres, for det hele låter veldig fysisk og ledig ut, selv om det også er veldig stramt og høres lite overlatt til tilfeldighetene. Særlig gitarist (og medkomponist på fire av låtene, samt co-produsent) Espen Elverum Jakobsen briljerer her, men rytmeseksjonen er heller ikke ueffen.

Det er likevel Heidi selv som tar det meste av oppmerksomheten her, noe som både er greit og rett. Ikke bare for at hun er selvbestaltet diktator, men for at stemmen hennes, den litt hese og helt enormt kraftige soul/blues-stemmen, er det bærende elementet i alt de foretar seg. Ariel Sivertsen har også skrudd den perfekt til, slik at den gis plass når hun drar på, men heller ikke er i veien for bandets øvrige musisering. Hammondorgelet til Anders Oskal, som gir fine Jon Lord-assosiasjoner, er også skrudd helt perfekt inn i soundet.

Jeg liker Pristine best når de bare peiser og drar på og spiller rock. Det er da de virkelig flekser muskler og er ordentlig gode. «Stepping Into the Breach» (som også er siste singel fra skiva) er et perfekt prov på dette, en fengende og kul låt som kvernes av gårde av det lekre bassriffet til Åsmund W.K. Eriksson. Åpningssporet «Action, Deeds and Suffering» er en annen strålende kandidat. En tredje er det tunge tittelsporet.

Da sliter jeg mer med den 7:32 lange semi-powerballaden «Carnival», der det tar fem minutt med Arktisk Filharmoni som backingband, før trommene kommer inn og hjelper til, men da er det for sent. Låten høres ut som stormannsgalskap fra syttitallet, den sorten som dannet grunnlaget for at trippeltalbum med tematiske rockoperaer på slutten tiåret, nærmest over natta, ble byttet ut med punkrocklåter på 2,5 minutt.

Når de spiller mer konvensjonell pop, som i «Valencia», høres de mer ordinære ut, Solheims superbe stemme til tross. Variasjon kan være kult det, men ikke for enhver pris. Her synes jeg de gaper over litt for mye.

10 låter på 47 min blir en ganske så voldsom porsjon med Pristine, men de klarer likevel å holde på oppmerksomheten så å si hele veien. Musikalsk er det absolutt ingenting å sette fingeren på heller. De er dritgode å spille og Heidi Solheims stemme er nærmest et band alene. Nå er det bare å komme seg på konsert med dem, et format som gir bandet en ytterligere dimensjon.