deLillos
Torsdag 25. mars.
Driv (450 pers)
Etter snart førti år som aktivt band, evner deLillos fortsatt å trekke bra med folk, selv på tampen av ei uke der det har vært svært aktivt på konsertfronten her i byen. Det var iallfall ingen avventende post korona-effekt å spore her i gården.
Det er heller ikke noe rart overhodet. Bandet har spilt live og pumpet ut skiver siden midten av åttitallet, og har dermed holdt seg relevante hele veien. Med et ferskt, strålende og bejublet album ute, skulle det egentlig bare mangle at tromsøværingene hutet seg ut i den sure marsnatta for å bivåne dem.
De går på presis klokka 21 (så bra at man endelig har fått skikk på disse greiene i byen, at man ikke venter til klokka 23, slik det var før), til høflig jubel fra publikum. Scenen er nedstrippet, med et knippe gitarer, slagverket, et Nord Stage 2-piano og en vinrød backdrop. Lars Lillo Stenberg er elegant antrukket i en marineblå dress.
Et band man aldri kan vende ryggen til
De knaller rett på sak, med en finfin versjon av «Suser av gårde alle mann», en låt som fortsatt gir sitringer, 36 år etter den avsluttet debuten med (nesten) samme tittel. Før de spiller den søte Beckstrøm-perlen «Tre små ord», Stenbergs «Hele verden» og Lundevalls superbe «1993», alle fra sisteskiva, beklager Stenberg at de ikke heller spiller hele denne plata i sin helhet, siden den jo er spilt inn og gitt ut på dette viset, men det hadde neppe vært en spesielt god idé.
Sisteskiva er knall den, men når man går og ser et band med en så rik og variert katalog, som strekker seg over hele fem tiår (noe jeg vil tro er en uslåelig bandrekord i Norge), vil man selvsagt ha de beste smårettene fra hele menyen.
Dette har de også skjønt, som når Beckstrøm introduserer det han mener er den aller tristeste sangen, den helt morbide «Balladen om Kåre og Nelly», der det er spredt allsang og jubel til en tekst om Kåre som drepte Nelly, men som selv ble drept og spist av måker («alt unntatt hans bitte lille hjerte»), da han dumpet henne på fyllinga. Beckstrøm har et poeng.
Med «Forelsket» som et lite hvileskjær er allerede alle de tre første skivene representert i settlisten, og da er det klart for det som blir kveldens høydepunkt for meg.
Låten «Hjernen er alene» har alltid vært en favoritt, og jeg holdt på å bli gæren i det kvarteret hvor Seigmens sodomering av låten herjet, nettopp fordi denne gresselige og kokette versjonen ikke evner å formidle Lars Lillo Stenbergs genialitet, nemlig låtens iboende angst. Ikke bare den fantastiske teksten, men også selve låtens struktur, der den bygger seg opp fra det trippende og nølende gitarriffet og til crescendoet på slutten. Live løftes den opp ytterligere, ikke minst med to gitarer.
Far sjøl veksler mellom en akustisk Martin, en Gibson Les Paul og skinnende og snasen hvit- og gullkantet Gretsch White Falcon.
«Hjernen er alene» blir et slags vendepunkt i settet. Det er som Lillo selv glir inn mer kampmodus, og det vedvarende surret og studentfyllerøret fra deler av publikum spises endelig opp av et band som tar mer grep om begivenhetene.
Låtene med tre harmonier er som å høre Teenage Fanclub paret med CSNY, og da de mot slutten av settet drar i gang «Min beibi dro av sted», er det som å være på en studentfest tidlig på nittitallet, bare at hovedandelen av publikum nå er foreldre og besteforeldre.
Dog er det litt søtt at flere av de yngste blant publikum, noen av dem sikkert barn av Canepa-nachspiel på en studenthybel etter en konsert med deLillos, står og synger i kor om en walkman, en duppeditt man i 2022 må på Teknisk museum for å få sett.
Siste låt før de obligatoriske ekstranumrene, der alle først skal rope «Mere! Mere!» taktfast, er «Sveve over byen», en av de aller fineste poplåtene som er snekret sammen her på berget. Den sitter som smurt, og er en fin påminnelse om gammel aggresjon for hvorfor i det ville helvete dette ikke ble en gigantisk hit. Som den burde blitt.
De tre ekstranumrene er derimot påminnelser om at hits heller ikke er noen mangelvare i katalogen deres. «Kokken Tor» er Black Sabbath-tung og -tøff, «Tøff i pysjamas» treffer blink mot et publikum som endelig har tødd helt opp, og grande finale er «Neste sommer», som Stenberg innleder med å ramse opp alle stedene han kommer på, hvor de har spilt i byen før. Borti natta, Paletten, Rogers, Bocaccio osv.
Siden undertegnede er en skikkelig erfaren konsertgjenger, som har skikkelig peiling, skjønner jeg at nå er det bare å snike seg ut akkurat når låten avsluttes, både for unngå kø ut av Driv og kø inn i neste vannhull. «Amatører som står igjen og skriker på mer», tenker jeg hovent, mens jeg sniker meg ut i natta.
Så kan stedatteren min fortelle at det hadde slettes ikke vært over, for de hadde også spilt «Vår», der trommis Øystein Paasche hadde blitt invitert opp til sang, men hadde glemt teksten, som hadde vært skikkelig både gøy og sjarmerende. Ja ja, sånn kan det gå. Det er åpenbart at de unge generasjonene er de man må satse på, og gjerne tonesatt av låtene fra gamle helter.
Det var en trivelig kveld med deLillos, som likevel aldri skrapet helt opp mot taket. Det ble aldri noe skikkelig ekstatisk klimaks, selv om bandet leverte og de fleste lot til å kose seg godt. Settlisten var det iallfall ikke noe å si noe på, og man får jo aldri alt man ønsker seg fra ei så tjukk sangbok som de representerer. «Finnes det en kvinne», «Utkaster» og «Stakkars Oslo» mener jeg personlig at alltid må være med, men så er det jo heller ikke jeg som bestemmer. Og vi fikk jo både gammelt og nytt, hele veien.
En hyggelig kveld, dette, med et av kongerikets mest ærverdige og lengstlevende band noensinne. Kom tilbake snart. Da skal jeg rope «Mere! Mere!» og være den siste som forlater lokalet.