HANNAH STORM Kulturhuset - Rakettnatt, lørdag 27.08.2022
11 publikummere. Det er antallet jeg teller i salen med plass til 980, fem minutter før konsertstart.
Huff. Å spille her må føles som å gjøre standup i De Stumme Steinansikters Forening, tenker jeg.
Hannah Storm gir heldigvis faen. Hun innleder med et tappert smil, og stemmeprakten slår virkelig i veggene etter hvert som flere Rakettnatt-publikummet begynner å sige inn i storsal-mørket.
Musikalsk sett er det ikke akkurat vorspiel-takter vi hører, men de fire herrene som utgjør backingbandet er like påskrudde som hovedpersonen bak mikrofonen. Dette på tross av at deler av lydbildet drukner i en bass med utrolig dype frekvenser at man skulle tro vi var innkalt til ultralyd, ikke konsert.
I midten står uansett en 22-åring fra Oslo, og skinner. Hannah Storm er definitivt mer av en sanger, enn en entertainer. Men hun berger den nervøse pausepraten gjennom å utstråle genuin takknemlighet over at så mange har kommet for å høre på (!). Der mange ville ha tydd til selvrettferdig sutring er Hannah her for å levere. Og hun elsker åpenbart det hun gjør – noe som smitter over på oss i salen.
Rakettnatt har en litt pussig greie med å booke artister som kun har gitt ut et lite knippe singler. Hannah Storm har derfor et syltynt arsenal av låter å rulle ut til en konsert, selv i festivalformat.
Trodde jeg. Det viser seg at hun har nok solide låter til å gå for gull, i form av et album, selv om kun fattige tre låter er ute på din foretrukne strømmetjeneste.
Artistnavnet blir heller ikke så ironisk som jeg hadde antatt på forhånd. Hannah Storm bruker ute- og innestemme om hverandre. Hun tar oss varsomt, men bestemt, i hånda – og leier oss inn i varmen. Her er behandlingstilbudet tilpasset værbitte sjeler på tampen av Tromsø-sommeren, og musikalsk hjertemassasje er denne unge sangerens spesialitet.
Lydbildet er 2022, men låtene og stilen er temmelig retro – eventuelt klassisk. Hanna Storms musikk har faktisk en del til felles med sviskesangerne som preget popmusikken i generasjonene helt tilbake til 50- og 60-tallet.
I denne stilarten er den store låten konge. Du vet, den med et refreng som får deg til å gråte og danse om hverandre. Låten de setter på i bryllupet når alle skal roe litt ned – bare for å kunne danse så tett at anatomien blir som borrelås.
Frøken Storm synger da også som de største divaene som vekslet mellom jazz, R&B og pop i fordums dager. Smerte, lengsel og håp presses gjennom mikrofonen. Det er pompøst, samtidig både sexy og classy.
Det er også mye rock i bunnen her. I noen av låtene får jeg mentale bilder der man svever over fjelltoppene, i ekte storslått naturdokumentar-stil.
Etter et par middels engasjerende låter avsluttes konserten med stil. Vi får førsteklasses R&B-klintango i «Moving On», mens «House of Cards» får det til å riste i kulturhusfundamentet.
Hannah Storm hadde elementene mot seg denne kvelden, men både sangeren og musikken leverte med rak rygg og ektefølt entusiasme. For alle med ørene intakt er det åpenbart at vi i 22-åringen opplevde et stort talent denne lørdagen.
