DUMDUM BOYS, Telegrafbukta, lørdag

Man skal aldri overse hvilken soleklar betydning DumDum Boys har hatt i norsk rock-sammenheng, som en av de fire store fra 1980-tallet, og status som «allemannseie». De har heller ikke akkurat blitt mindre populære med årene, og man bør egentlig kunne anta at fire-fem av refrengene deres sitter bedre i langtidshukommelsen hos den gjengse nordmann enn eksempelvis andreverset til den norske nasjonalsangen.

De er heller ingen førstereisgutter i Bukta-sammenheng, og har tidligere besøkt festivalen i 2006, 2008 og 2016. Alt skulle dermed ligge ganske greit til rette for en festivalfinale det luktet svidd gummi av.

Til tross for flere gode øyeblikk, opplevdes derimot konserten i stor grad som et langt gjesp, både fra scenen og blant publikum. Det skal sies at et kaldt og vått festivalpublikum nødvendigvis ikke er den enkleste gjengen å holde liv i, bortsett fra den harde kjerne på de fremste radene, som holdt koken greit gjennom hele konserten.

Om bandet kan ha vært litt værsykt er vanskelig å si noe om, men etter en sterk og kontant åpning med slageren «Enhjøring», føltes konserten fort mer som et rutinepreget gjøremål enn den utadvendte maktdemonstrasjonen man vanligvis har vært vant til å se fra den kanten. Dialogen mellom band og publikum var minimal, og det virket tidvis som om trønderrockerne var mest interessert i å jobbe seg effektivt gjennom settlisten.

Nå skal det sies at konserten også hadde en grei andel forventede høydepunkter, hvor låter som «Englefjes», «Slave» og «Mitt hjertes trell» skapte både ville tilstander og massiv allsang, mens bluesrock-droneren «Kald dag i helvete» og den litt roligere ballade-varianten «Tynn tråd» var med på å skape nødvendig dynamikk og variasjon i det halvannen times lange settet.

Enkelte tradisjoner er til for å holdes, og når vokalist Prepple kaster skjorta vet vi at det nærmer seg slutten av konserten, som før ekstranumrene denne gangen ble rundet av med slageren «Møkkamann». At kvelden kanskje ikke var blant bandets sterkeste, kom muligens frem da bandet gikk av, og den generelle interessen for en aldri så liten encore bare var sånn halvveis tilstede av hva man kunne forvente, spesielt når flere av de største hittene deres fortsatt ikke var blitt fremført.

Dette tok bandet med knusende ro, da de tuslet ut på scenen igjen og selvironisk proklamerte:

– Vi e blitt så gammel at vi har fått altzheimer og glæmte et par låta. Dæm tar vi no.

Og det gjorde dem. Som dessert fikk buktapublikummet til slutt servert en velsmakende troika med tre av bandets sterkeste landeplager – «Pstereo», «Splitter pine» og «Metallic hvit», og satte et solid punktum for en vel blåst Buktafestival, selv etter en noenlunde halvblåst konsert.

Selv om DumDum Boys ikke påførte absolutt alle det største rocksjokket denne lørdagskvelden, er det likevel et band det er vanskelig å mislike. I norsk sammenheng er de utvilsomt av historisk kaliber å regne, og kan – som mange andre ting de aller fleste har et godt forhold til, bli sammenlignet med pizza – selv når det er dårlig er det fortsatt ganske bra.