I vår Vestlige verden fins det kanskje ikke et mer allment symbol på evig ungdom og glede enn Paul McCartney. Blid, høflig, pen og kjekk, og fortsatt aktiv. Skaper av en udødelig katalog av sanger alle liker. I dag fyller ungdomssymbolet, musikkgeniet og gledessprederen Paul 80 år. Like blid. Like aktiv. Fortsatt på rocker’n i gigantiske konsertarenaer. 80 åringer er ikke det de pleide å være.

Å være vitne til at genialitet blir unnfanget og skapt, er enhjørning-sjeldent i kulturen. Strekker vi begrepet litt, kan man si at du ser genialitet skapt fra null når Maradona dribler hele det engelske landslaget og scorer, i VM i 1986. Men det er sport. Naturlig nok sto ingen og filmet da Munch startet med et blankt lerret og begynte å risse fram et skrikende ansikt.

Men i «Get Back», fjorårets TV-dokumentar om The Beatles’ strabasiøse ferd mot et planlagt TV-prosjekt, fikk vi, via filmkameraene, være vitne til hvordan et mesterverk blir til. Den sjeldne sekvensen er allerede blitt legendarisk: 26-årige Paul McCartney sitter på en pinnestol og hamrer ut en tog-på-skinner-aktig rytme på bassgitaren sin.

Plutselig er det noter og sammenhenger der han liker. Han gjentar og gjentar, og utvider og prøver ut andre noter, mens han synger med. I løpet av 2 minutter forstår vi hva vi ser: Det er nr. 1-singelen «Get Back» som plutselig er laget. For 2 minutter siden eksisterte den ikke i verden. Nå har Paul laget fundamentet til en klassiker. Mens vi så på.

Den sekvensen sier en del om hvorfor vi tar oss tid til å feire moderne musikks sannsynligvis mest vellykkede, mest innflytelsesrike person, selveste James Paul McCartney. Vakre, talentfulle Paul. 80 år på Jorden, 60 år av dem som et av verdens mest kjente mennesker. Konstant aktiv. Utallige utgivelser med The Beatles, Wings, solo og under andre navn. En tilsynelatende uendelig strøm av sanger, skrevet av Paul, som alle kan.

Men selv for Paul, verdensmester i låtskriving, velsignet med gullstrupe og ekstreme musikalske evner, har det langt fra vært et liv uten motgang. Allerede på 60-tallet foregikk det en fiktiv «hvem liker du?»-konkurranse blant alle som var opptatt av musikk, der han ble sammenlignet med låtskriver-makker John Lennon. Og der John var kul, hard og farlig, var Paul snill, pen og bløt. Liksom.

Det er godt og enkelt for folk å få nyanse-fri definisjoner. Og Paul var og er de tingene man alltid sa om ham. Snill og grei. Selv om folk misforsto høfligheten hans for bløthet. Paul er i realiteten en fyr med steinhard og sta vilje. Bløt? 14. juni 1965, mens han fortsatt var 22 år, spilte han og The Beatles inn «I’ve Just seen a Face», en galopperende bluegrass-låt, helt ulikt det de hadde gjort før. Og som endte som en av de mange udødelige Beatles-låtene.

Noen timer senere plugget gruppa inn elgitarene og Paul hyler og raser seg gjennom «I’m Down», en beinhard Little Richard-aktig rocker. Pauls stemmebånd får kjørt seg kraftig. Så går gutta hjem etter en produktiv dag. Paul blir igjen. Stemmebåndene er leget. Så spiller han inn «Yesterday». Populærmusikkens kanskje mest spilte låt noensinne. Det var en grei arbeidsdag.

Irsk-ættede Paul McCartneys historie er velkjent. Født midt under krigen, i bombeherjede Liverpool. Trygg, lav-arbeiderklasse, musikkpreget barndom med sykepleiermamma og jazz-storbandleder-pappa og lillebror. Moren dør av kreft da Paul er 14 år. Og han knytter snart musikalske bånd med to år eldre John Lennon, som også snart mister sin mor, hvilket styrker båndene mellom de to tenåringene.

John og Paul blir til The Beatles, og verdensherredømme følger.

Vi nevnte «Get Back»-dokumentaren, spilt inn i 1969. Der er Paul i sitt ess på alle tenkelige vis. Rent bortsett fra at gruppa snart skal falle fra hverandre. Og de «vanskelige tidene» til Paul? Vel, de følger nå. For offentlig skjer det paradoksale at Paul, som uten tvil kjempet hardest for å holde The Beatles samlet, blir han av medlemmene som «får skylden» for bruddet.

Bestevenn John latterliggjør Paul og alle kjøper Johns beskrivelser av dumme-Paul. Paul svarer med å isolere seg med kone og barn i Skottland, og gi ut musikk som folk på merkelig vis avskriver. Merkelig, fordi «Maybe I’m Amazed» fra 1970 er en av historiens beste låter, og om det vil jeg ikke ha debatt.

Det tar noen år, samt det usannsynlig flotte, men oversette albumet «Ram», men fra og med utgivelsen av «Band on the Run» mot slutten av 1973 er det ingen tvil igjen: Paul McCartney er på nytt på musikktronen. Han insisterer på å være en del av et band, skaper «Wings» og resten av 70-tallet blir en parademarsj i popularitet. 70-tallet for Paul er så sterkt at det nærmest matcher Beatles-perioden i utgivelser av evigvarende låter. Er det aldri stopp for Paul?

80-tallet innledes kaotisk, med arrest og fengsling i Japan for dop-besittelse (Paul, i tillegg til å være verdens mest profilerte vegetarianer, er nok også verdens mest profilerte marihuana-røyker), det ufattelig tragiske drapet på Beatle-John og oppløsningen av Wings. Ingenting av dette stopper Paul, som til om med lager Englands klart mest spilte julesang, koselig-irriterende «Wonderful Christmastime». Det mangler ikke på ammunisjon for dem som sverger til at Paul er en blautfisk.

Årene ruller videre. På 90-tallet er ikke Paul lenger sett på som musikalsk dagsaktuell. Den store kjærligheten, den evig trofaste ektefellen Linda, dør av kreft. For andre gang får Paul den nærmeste kvinnen i sitt liv revet bort. Selvsagt preges også han av livets konjunkturer, som alle oss andre.

Men gjennom alt dette: Turneer på turneer, snodige prosjekter, med opera og techno (Paul er ustoppelig musikalsk nysgjerrig), nye utgivelser, Beatles-relaterte-relanseringer. Han insisterer på å dra ut på konserter. Han feirer 80-årsdagen to dager etter to 60.000 tilskuere-konserter i New York. Der han holder på i nærmere tre timer, tyner det lille han har av stemmebånd igjen, og sprer glede.

Paul McCartney trenger ikke å gjøre noe av dette. Selvsagt har han penger og jordisk gods nok til 1.000 personer. Men han synes å være en av disse menneskene der jobben hans, å spille musikk, er den han er. Kjendislivet, fester, publisitet og berømmelse har aldri vært hans greie. Familie og jobb, det er det han har levd for. Han er den normale familiemannen, ute på gården i allværsjakke, med jobben i tankene.

For det er jammen ikke lett å få tak på hvordan Paul er, som type. Grei, vennlig, bestemt, familiekjær, intelligent, morsom, privat, høflig, verbal, empatisk. Dette er sidene vi ser. Vi ser ham sitte med tårer i øynene i «Get Back» morgenen etter at gitarist George Harrison har sluttet og realiteten av at hans store stolthet, The Beatles, kanskje har sluttet å eksistere.

Kanskje de tøffeste, mest edgy og kredibilitet-jaktende av rockefansen syns han rett og slett var for normal? Noe som jo er et enormt paradoks, egentlig. «Fyren som skriver de flotteste sangene, og som synger og spiller best og som er kjekkest i tillegg, er … litt for normal. Litt for fri for nevroser og særheter.»

Nylig hadde 12-åringen i huset skoleavslutning. Der sto de, 40 barn ute i det lille amfiet i solskinnet, og hadde fremført sanger fra «Europa Rundt». Den unge jenta som skulle presentere siste nummer sa: «Vi skal avslutte med en sang som vi vil skal fylle dere med glede og trøst i disse tider med krig i Europa. La hat og konflikter ligge. La det være. La oss heller ha fred og glede. Let It Be.» Og så sang de denne soulballaden alle tenker de sikkert har hørt nok ganger allerede.

De snublet over noe av teksten og traff ikke alle tonene, Som de 11-12-åringene de er. Og jeg satt på gresset med en tåre i øyekroken og tenkte på hvor mye vakkert 80-årige Paul McCartney har laget og hvor mye glede han har spredt og hvor heldige vi har vært som har fått ha ham her så lenge.