THE NATIONAL «First Two Pages of Frankenstein» (4AD)

De har lenge vært et av verdens største indieband, denne etter hvert litt merkelige og upresise musikalske knaggen som for lengst har mistet mening. Etter å ha gitt ut skiver på etikettene Brassland og Beggars Banquet kunne de nok signert med hvem de ville av de store, men tidene forandrer seg på slikt, og de ble værende på indiependent-label.

Siden femteskiva, «High Violet» (2010), har de holdt hus hos det britiske selskapet 4AD, selve spydspissen über alles for indierock og -pop på åtti- og nittitallet, der navn som Pixies, Belly, Red House Painters, Throwing Muses, Bauhaus, Dead Can Dance og Cocteau Twins (med flere) strålte. Med Deerhunter, Big Thief (og norske Jenny Hval, for den saks skyld) og The National i stallen viser de at de fortsatt har teft og holder koken.

Når The National er på sitt beste, synes jeg derimot at hele indiebegrepet bare er i veien (begrepet er egentlig i veien uansett, når jeg tenker meg om), da den storslåtte og elegante veggen av vellyd heller skriker mainstream, på en kul måte, og sender tankene henimot de største festivalscenene, digre stadioner og enorme menneskemengder.

På sitt mest kunstnerisk vriene synes jeg derimot at de er ganske utålelig sutrete og kokett vanskelige, selv om de aldri har havnet i Radiohead- og Sonic Youth-grøfta, som på sitt verste har slått ut i full indie-panikk (bør inn i ordboka, alternativt bli navn på bra punkrockband) for å være store og populære, som igjen har provosert frem kontrær lydkunst perfekt designet for Pitchfork-runking og lite annet.

På «First Two Pages of Frankenstein» lander de trygt innenfor der i hvert fall undertegnede liker dem best. Låtstrukturene er relativt konvensjonelle, men dette bandet høres aldri ut som 13 på dusinet, men bestandig umiskjennelige seg selv. Matt Berninger, deres ubestridte frontfigur, låter fortsatt som en morrabrisen smartass fra Brooklyn, og synger helt knall, som han virkelig mener hvert ord av det han messer ut. Han har angivelig slitt med både nedstemthet og skrivesperre i arbeidet med skiva, men det har åpenbart løsnet (og det er, tross alt, bare fire år siden forrige album, som er som et nanosekund å regne i dagens marked).

Stemmen hans er litt velsignelse og forbannelse ved bandet, da den er en vesentlig del av soundet deres, men der den også kan være trøttende i lengden, særlig om låtene ikke treffer ordentlig. Da er den på grensen til å være en lidelse å høre på, på feil måte. Men jeg liker Berninger (soloskiva hans fra 2020 har også noen helt enorme låter, ikke minst den bedårende «Loved So Little»), og synes stemmen hans kan være helt enormt tiltalende, som en skjerpet, amerikansk utgave av Arab Straps Malcolm Middleton.

Denne gangen har de hentet inn flere gjestevokalister, muligens for å demme opp mot det monotone. Det er da ingen hvem som helst de har ringt og invitert. Phoebe Bridgers synger på to av låtene, deriblant den finfine singelen «Your Mind is Not Your Friend», en låt om depresjon (som nesten blir en klisjé i denne sammenhengen, som om Cypress Hill skulle laget en låt om å røyke pot).

Sufjan Stevens mumlekorer på åpningssporet, mens det er kjenningen og selverklært The National-fan Taylor Swift (hvis to siste skiver er produsert av National-gitarist Aaron Dessner) som virkelig løfter resultatet her, med hennes fenomenale bidrag på pianoballaden «The Alcott», en låt om et tidligere par som ser tilbake på tapt kjærlighet.

Ellers er trommelyden deres fortsatt et vesentlig trekk i soundet. Pshh-pshh-lyden til Bryan Devendorf er en like vesentlig signatur fot The national som SG-en til Angus Young er for hans band, og trommene er langt frem i lydbildet hele veien.

Ved første gjennomgang av skiva var jeg i tvil om dette var skuffende og forutsigbart på noe vis, men etter sju-åtte runder begynner heller skiva å sette seg ordentlig, som det er en stund siden med dette bandet, for min egen del. Den storslagne låten «Eucalyptus», som attpåtil inneholder namedropping av både Cowboy Junkies og The Afghan Whigs – slikt gleder jo en gammel fan – er lett blant noe av det beste de har laget.

Mulig de kunne droppet et par av de roligste låtene, for skiva varer i nesten 50 minutt, og strammet det litt til. Men de gjør jo som de vil, en resept som til neste år har fungert i respektable 25 år (som er relativt lang levetid for et band). Og det er jo skikkelig ehhh … indie å gjøre som man vil. Vi tåler i så måte å vente i nye fire år, om det er dét som skal til for å prikke inn formen igjen.