Forrige fredag slapp Röyksopp del to av megaforetaket «Profound Mysteries». Men hva er det for noe? Et album, et prosjekt, eller noe verden aldri har sett maken til?
«Profound Mysteries II» kan du lese mer om lenger ned i intervjuet. Først har duoen mye på hjertet angående sin første konsert i hjembyen siden 2015 – da Röyksopp, som på lørdag, toppet plakaten under Rakettnatt.
– Vi skal «lage liv», som det heter på dialekt, der nede på torget. Så vi kommer neppe til å spille de roligste tingene våre. Om været blir rufsete er det ekstra jævlig for publikum å stå der – kald, våt og halvfull – og måtte høre oss spille ballader. Vi skal heller lage fest, sier Svein Berge – og retter blikket mot partneren.
– Folk kan forvente et energisk sett fra oss, sier Torbjørn Brundtland.
Vitset om Rogers og Hawk
– Hva husker dere egentlig fra Rakettnatt 2015?
– Jeg husker at det var gøy. Jeg husker også at vi dro en vits om Rogers og Hawk fra scenen, som en journalist plukket opp. Ellers var det litt utfordringer med vær og vind, men jeg husker Rakettnatt-konserten som en god opplevelse. Det er derfor vi hadde lyst til å komme tilbake, sier Svein.
Selv om musikken er ryggraden i enhver Röyksopp-konsert, er Tromsø-duoen kjent for sine storslåtte sceneshow.
– Vi vil skape en altoppslukende, helhetlig opplevelse for folk. Det er en fin scene på Stortorget, men ikke den største i verden. Vi har et modulært sett, så det er rom for å gjøre lokale variasjoner med visuals og kulisser til hver konsert. Vi kommer til å fylle opp scenen i Tromsø med alt vi får plass til, sier Svein.
En nordnorsk «fix»
– Etter å ha flyttet fra byen på slutten av 90-tallet, må jeg spørre om dere fortsatt føler noen tilhørighet til Tromsø?
– Jeg føler en veldig sterk tilhørighet til naturen i Tromsø og omegn. Den har helt klart formet oss som musikere og kunstnere. Vi fremsnakker Tromsø veldig ofte, da dette er noe journalister fra hele verden spør oss om. Samtidig er byen og kulturen veldig annerledes nå, sammenlignet med den gangen vi flyttet til Bergen, men Tromsø er definitivt byen i vårt hjerte, sier Torbjørn.
– De som er musikkhistorisk interessert vet jo hvor viktig Tromsø var for den elektroniske musikken i Norge, og det var i den perioden vi hadde våre formative år. Og selv om jeg nå dessverre ikke har familie boende i Tromsø, er det en by jeg besøker et par ganger i året. Da tar jeg gjerne en tur utover Kvaløya eller til indre Troms for å få mitt nordnorske «fix». Jeg trenger litt vinter, litt sommer og litt høst, sier Svein.
– For vi vet jo alle at det ikke finnes noen vår i Tromsø, flirer Torbjørn.
En annerledes opplevelse
I april slapp Röysopp 10 låter, med kunst og video som følge, under tittelen «Profound Mysteries». Forrige fredag kom del to, med 10 låter til.
– Dere har tidligere slått fast at «The Inevitable End» 2014 kom til å bli Röyksopps siste i albumformatet. Hvorfor gikk dere tilbake på dét?
– Vi bare løy, haha! Nei da. Du bruker ordet «formatet», og «The Inevitable End» blir nok det siste tradisjonelle albumet fra oss, sier Svein.
– Kapittelet vi startet med «Melody A.M.» i 2001 ble egentlig avsluttet med «The Inevitable End». «Profound Mysteries»-prosjektet har et mye større omfang enn våre tidligere album. Alle låtene kommer med en likeverdig visuell partner. Jonathan Zawada har laget kunstverk sammen med oss, og vi har samarbeidet med filmselskapet Bacon på hver låt. I 2022 er det fritt fram hvordan man vil gi ut musikken sin, og det har vi benyttet til det fulle, sier Torbjørn.
– Hvordan vi ruller ut dette «Profound Mysteries»-prosjektet har mye å gjøre med teknologi og muligheter vi ikke hadde tilgjengelig i 2014. Målet er at folk som følger Röyksopp skal få en annerledes opplevelse, og ikke bare en klump med musikk, sier Svein.
– Jeg tipper at det kommer en «del 3» i løpet av 2022. Stemmer det?
– Ja, såpass kan vi vel «spoile». Samtidig blir trilogi litt misvisende, siden «Profound Mysteries» er en enhet, Svein.
– Når kommer del 3?
– Det skal skje i 2022, så det blir i alle fall før 31. desember. Da er døra stengt, sier Svein.
– Hva slags ambisjon ligger bak «Profound Mysteries»? Eller hadde dere bare rett og slett masse musikk liggende, som dere ville få ut?
– All musikken er skapt for «Profound Mysteries»-prosjektet. Musikk vi bare har liggende ender opp på «Lost Tapes – som også er et pågående prosjekt – så det er ingen «fillers». Og «Profound Mysteries» er det suverent mest ambisiøse vi har gjort. Siden Torbjørn og jeg skriver all musikken, spiller inn, mikser og produserer den på egen hånd har det også tatt ganske lang tid. Tankegodset er som et prog-konseptalbum, bare at vårt narrativ ikke er like klart, sier Svein.
Innadvendt og utadvendt
– Hvem er egentlig disse Bacon-folkene, og hvorfor har dere gitt dem friheten til å tolke Röyksopps musikk gjennom film?
– Vi har alltid likt at musikken vår er gjenstand for subjektive tolkninger. Vi har ikke gitt dem en pekepinn, eller en «oppgave», utover tre regler: Filmen må være minimum 15 sekunder lang. Noe av lyden fra den designerte låten må være med. Det siste er at alle fikk det samme, lille budsjettet å jobbe med, sier Svein.
– Vi har stolt på at Bacon-filmskaperne skulle komme opp med gode ideer. Og resultatene ble veldig annerledes fra det Svein og jeg hadde sett for oss. Der kommer Jonathan Zawada inn, da kunsten han har laget et mye mer estetisk samlende prosjekt sim representerer selve mysteriet i «Profound Mysteries», sier Torbjørn.
– Er tanken bak filmene at de skal være som en remix – bare i en helt annen kunstform?
– Ja, det er en grei sammenligning. En remix kan være strømlinjeformet, og følge originalen. Men som oftest vil en artist med sitt eget uttrykk ende opp med noe veldig annerledes, selv om man hører spor fra originallåten, sier Torbjørn.
– Vi har også opplevd at disse filmene har generert en del misnøye, fordi folk ikke nødvendigvis er enig i den visuelle representasjonen filmskaperen har laget til musikken. Og det er interessant for oss å observere, sier Svein.
– Er det bevisst av musikken på del to av «Profound Mysteries» er mer utadvendt, og slår litt hardere enn på del én? De fremstår som veldig forskjellige enheter.
– Ja, absolutt. «Innadvendt» er faktisk et ord vi selv har bruk om del én. Det er mer et «hodetelefon-album» der man gjerne lytter alene, mens del to nok inviterer mer til sosialt samvær. Begge er allikevel deler av den sammenhengende historien i «Profound Mysteries», sier Torbjørn.
– I musikken gir vi også noen nikk til spesifikke musikksjangrene som har formet oss opp gjennom årene, om det er snakk om italo-disco anno 1982, eller progrock anno 1976, eller amerikansk folkpop av type Fleetwod Mac. Disse referansene mener jeg er tydeligere på del to. Det er en del brødsmuler å plukke opp for dem som interesserer seg for slik, flirer Svein.
– Så da var det kanskje ikke helt på jordet at jeg plukket opp skikkelig sterke Kraftwerk-vibber fra én av låtene på del to?
– Ja, da har du sannsynligvis det samme referansegrunnlaget som jeg når det kommer til Kraftwerk. Samtidig er jo alt dette subjektivt for lytteren. Folk som ikke har hørt Kraftwerk vil kanskje tenke på Daft Punk i akkurat de partiene. Vi har jo alle et visst bias. Jeg vokste opp i et ganske klassisk norsk 70-tallshjem der det ble spilt Beatles, ABBA, Elvis, Neil Young og Cornelis Vreeswijk. Samtidig hadde jeg en eldre bror som kom drassende med Kraftwerk, Depeche Mode og Jean-Michel Jarre. Alt dette er derfor en del av mitt musikalske DNA, som jeg ikke bare kan riste av meg. Og igjen, for andre folk vil det være snakk om andre referanser, sier Svein.
– En del av låtene på del to synes jeg har mer til felles med den klassisk singer-songwriter-arven, enn elektronika …
– Det mener vi at vi alltid har hatt. Det er en cheesy ting å si; men ikke putt en etikett på oss. Elektronika-merkelappen er særdeles misvisende for Röyksopp. Generell popmusikk, og faktisk en del rock, bruker langt mer elektronisk teknologi enn vi noen gang har gjort. Red Hot Chili Peppers har mer studioproduksjon på data, enn hva vi har, sier Svein.
Rare barn
Torbjørn Brundtland og Svein Berge lager nemlig fortsatt Röyksopps musikk på analoge synther og det samme, «gamle» utstyret.
– Vi liker begrensninger, og tror det er positivt for den kreative flyten. En god idé skal aldri drukne i overproduksjon. Vi har en rustikk og gammelmodig maskinpark å jobbe med, der mye ble kjøpt inn på Tonofoto i Tromsø da vi var barn på slutten av 80-tallet, sier Svein.
– Hvordan har dere egentlig klart å holde ut med hverandre så lenge? Det fremstår som om samarbeidet dere to imellom er veldig tett.
– Vi er ikke kapable til å fungere sammen med andre, haha! Om jeg skal svare litt mer alvorlig skal det sies at vennskapet vårt kom før musikken, allerede i barndommen. Vi var kanskje begge litt rare barn, med kulturelle preferanser som nok ikke var så vanlige. Det har vist seg å være et sterkt vennskap, og jeg ser mer på oss som venner enn partnere i en musikk- eller forretningskontekst. Vi driver tilfeldigvis bare på med musikk, sier Svein.
– Den kreative brønnen føles utømmelig, og selvsikkerheten er stor, når vi er sammen, sier Torbjørn.
– Hovedpoenget er uansett av vi har det gøy. Den dagen vi ikke føler det er moro, tar vi hattene og går. Så det er skuffende lite krangling, sier Svein.
– Gunnar! Fikk du med deg der her?
Under navnet Röyksopp har Torbjørn Brundtland og Svein Berge 25-årsjubileum i 2023. Duoen har allikevel ingen store planer om å feire seg sjøl.
– Det stemmer at den første Röyksopp-utgivelsen kom i 1998. Den første musikken Torbjørn og jeg laget sammen, som ikke bare var en Depeche Mode-cover, var faktisk ti år tidligere. Så det blir på sett og vis et 35-årsjubileum, sier Svein.
– Da får dere satse på at noen andre arrangerer jubileet, og at dere to bare kan være gjester under festen.
– Ja, og siden vi nå har blitt gamle nok til å være litt bitre, kan vi neve at det offentlige Norge aldri har gitt Röyksopp så mye som en «high five» opp igjennom årene. Heldigvis har vi hatt mediene og folket på vår side, sier Svein – og fortsetter:
– Men det finnes ett hederlig unntak, nemlig Tromsø kommune. Vi ble tildelt kommunens kulturpris allerede i 2003, og den har stor verdi for oss. Men vi satser på at det offentlige Norge samler opp alle klappene på skuldra til en «grønn genser» i form av at vi blir slått til riddere av St. Olavs Orden, hehe.
– Noe annet dere har på hjertet, på tampen her?
– Ja! I all ydmykhet, er det én ting til om Tromsø jeg vil si. Jeg legger merke til at man ikke kan se fjellene på Ringvassøya om man står nord i Storgata. Så vær så snill: Ikke bygg igjen alt, slik at man ikke kan se naturen. Man må la Tromsøya få puste litt, sier Torbjørn.
– Gunnar! Fikk du med deg der her? Vi må ikke overbefolke Tromsøya, men heller heie på dem som vil flytte ut til Kaldfjorden, sier Svein.