FLORENCE + THE MACHINE

«Dance Fever»

Republic Records

Florence + the Machine er et av disse bandene som du ikke gjerne spiller i bilstereoen på en humpete vei. Eller på et støyete nachspiel.

Det kreves full konsing og krystallklar lyd for fullt ut å få med seg alle nyanser fra vokal, instrumentering, arrangement, tekst og temaer. Nokså krevende, helt enkelt.

Samtidig så er F+tM lett tilgjengelige for folk flest, du trenger ikke å grave deg dypt ned i Florence Welch indre univers for å skjønne og tiltrekkes av musikken. Helt siden debutplata «Lungs» fra 2009 har Welch & co. sakte, men sikkert bygget opp en fanskare som har sansen for hennes kraftfulle – og noe pompøse – emo-pop.

foto
FEBERAKTIG: Florence + the Machines nye plate holder seg godt innenfor det man kan forvente fra den kanten, feberaktig og luftig powerpop. Foto: Republic Records

Nå er det over fire år siden hennes forrige skive kom ut - den nokså skuffende «High as Hope» kom ut.

Nå er det på tide med et nytt plateslipp fra den Øya-aktuelle artisten.

På den sylferske femteskiva – «Dance Fever» – er Florence fortsatt godt plantet i universet som har funket så bra i over ti år: tung powerpop med islett av så vidt forskjellige ting som elektronika og soul. Det er tekster av høy poetisk verdi, der hun bruker det som kan fremstå som rene klisjeer, men der en lett - ofte humoristisk - twist gir en dypere mening.

Eller hva sies om følge isvann i blodet til en kjærlighetskrank beiler.

«Am I your dream girl? You think of me in bed But you could never hold me You like me better in your head Make me evil, then I'm an angel instead At least you'll sanctify me when I'm dead»

Men hun er også ærlig mot seg selv, og beskriver hvordan hun har slitt med skrivekrampe og mangel på kreativitet.

«I was always able to write my way out Song always made sense to me Now I find that when I look down Every page is empty»

Welch sylskarpe stemme er det som holder alle trådene sammen – både når hun synger enstemmig, når hun har backingvokal – og når hun synger flerstemt med seg selv.

Kjennetegnende for «Dance Fever» er også at FtM har skrudd ned intensitetsknappen et lite hakk. Det gir en roligere plate og låtene er ikke så masete som enkelte av de tidligere utgivelsene.

«Dance Fever» er den mest melodiøse av de fem skivene Welch står bak, og det kler henne og medmusikantene svært godt.

Skiva er spilt inn i løpet av pandemien, og man merker tydelig at både artister og produsenter har hatt god tid på seg til å snekre sammen plata. Det er ingenting som virker overlatt til tilfeldighetene, og alt flyter.

Det er 14 låter på plata hvorav tre-fire låter allerede har vært gitt ut som singler. Den svært dansbare og rullende «Free» er den som har fått mest spilletid på forhånd, og jeg mener at det er «Dance Fevers» sterkeste spor.

Det er imidlertid et knippe sterke «runners up» – og jeg vil gjerne trekke fram den sakteflytende «Morning Elvis», den «bluesete» «Dream Girl Evil» og den «New Orderiske» «My Love».

Noe mer merkelige fremstår «Choreomania» og «Daffodil», men de funker fint de òg.

Alt i alt et skikkelig praktarbeid fra Florence Welch og hennes kompanjonger.