Forrige fredag skulle alt handle om tilbakekomsten til Nas, som nest siste ledd i Kanye Wests femtrinnsrakett fram mot tidenes West-sommer.

Det var helt til hiphop-verdenens svar på Thurston Moore og Kim Gordon bestemte seg for å kuppe dagen med et duettalbum under navnet The Carters, ei uke ut i deres felles turne «On The Run 2».

Kalkulert eller ikke, «Everything is Love» er innbydende, behagelig og underholdende. Et stilstudium i hvordan være personlig og privat på plate, uten å bli helt realityserie.

Det er også en leksjon i hvordan beholde gatekred og relevans, selv om man spiller inn musikkvideoer i Louvre. Det er en feiring av kjærligheten, familien og livet. Og det er ikke det minste kleint, selv ikke når Jay Z og Beyoncé småkjekler om utroskapen hans.

Det skjer allerede på åpninga «Summer», og plata er ei aldri så lita solskinnshistorie. For det er dette «Love is Everything» handler om: forholdet til Jay Z og Beyoncé. Oppturen, nedturen, forsoninga. Først var de «Crazy in Love». Vi visste likevel veldig lite om dem som par, de bød ikke på seg selv på samme måte som andre kjendispar.

Mange år senere var de så «Drunk in Love» at vi skjønte det måtte være noe ugly i mosen. Og gjett om.

Beyoncé gikk til frontalangrep mot ektemannen på «Lemonade»-albumet (for øvrig et av de første vellykkede «overraskelsesplatene), og frådet mot «homewreckeren» «Becky With The Good Hair.» Det lukta skilsmisse. Jay og Bey-søster Solange sloss i heisen. Imperiet vakla.

Jay Z åpna opp på fjorårets mesterlige «4:44», hvor han både ba om unnskyldning, krøp til korset, og prøvde å forklare oppførselen sin, samtidig som han viste følelser, og inviterte oss inn i privatsfæren, da vi blant annet fikk hilse på hans lesbiske mor.

«Everything is Love» er lyden av et par som har vært igjennom hele berg og dalbanen, og kommet ut sterkere.

Jeg vedder på at om de går i terapi nå, så stoler Beyoncé på at Jay tar imot henne når hun lener seg bakover med lukkede øyne.

Man kan jo ikke utfordre tesen «What´s Better Than One Billionaires? Two Billionaires». «Everything is Love» handler også mye om å befeste posisjonen sin som det mektigste og viktigste paret I musikk. Eller, mer enn bare musikk, i underholdningsbransjen, punktum.

Det handler om å sementere arven og dynastiet sitt. Og de blir aldri for voksne til å slå seg på brystet og prate om rikdommene sine.

Beyoncé skryter av privatflyet hun kjøpte i bursdagsgave til Jay. Samtidig gjør de et poeng av å være rike og vellykka nok til å gjøre hva faen de vil. Jay påpeker at han sa nei til Super Bowl, det er de som trenger han, og ikke omvendt.

Han lar heller ikke Tidal-skandalen gå upåaktet hen, og er som vanlig full av visdomsord. «You Not A Boss, You Got A Boss», konkluderer tidenes rapper, før han innrømmer at «I Really Do Consider Myself The G.O.A.T.» (Greatest Of All Time).

Men dette er Beyonces album, det er det ingen tvil om. Selv om det er mer et hiphop -enn et r & b-album. Og Beyoncé kan rappe. Stakkars Nicki Minaj prøver å gjøre comeback og tilpasse seg nye tider, og Bey bare hopper inn og går «Ape Shit».

Vi har for så vidt visst at hun kunne rappe lenge, siden hun «droppa sine første bars» i Destiny´s Child for 20 år siden, men det er så uanstrengt her.

De gidder ikke strø rundt seg med trendy gjester, Quavo og Offset fra Migos får bare grynte litt i bakgrunnen. Plata er co-produsert av paret, og det er digg å høre dem senke skuldrene og jamme sammen, samtidig som de setter to streker under svaret på hvem som er kongen og dronninga.

Verdens mest berømte musikkpar har gjort et mesterstykke. Ved nesten utelukkende å adressere disse personlige problemene sine selv, i musikken sin, har de tatt kontroll over rykteflommen, dette er på The Carters premisser, ikke mediene. Og det er en fest å høre på. Det er sjeldent man hører ei plate så fylt av uanstrengt glede og energi. Kjærligheten seirer til slutt!

THE CARTERS: «Everything is Love» (Parkwood/Sony)