Vi har alle vært der.
Sittet og rullet oss gjennom den ene Netflix-kategorien etter den andre i håp om å finne en film verdt å bruke tiden på.
Ofte ender man opp med å se filmer man har sett hundre ganger tidligere, eller å bruke så lang tid på å finne noe at man bare må gi opp og gå til sengs. Uten å se noe som helst.
Derfor har jeg tatt meg bryet å lete fram 10 av mine favorittfilmer som du kan finne i Netflix-jungelen, innenfor flere ulike kategorier.
Her finner du både en musikal, flere thrillere, en komedie og litt romantisk drama.
«Funny Girl», 1968
Jeg elsker Barbra Streisand. Og det vil du også etter å ha sett denne.
Det skal i alle fall godt gjøres å ikke la seg sjarmerer når tar deg med storm som komikeren og filmstjerna Fanny Brice med masse lekenhet og karisma.
Handlingen foregår før og under første verdenskrig. Hvor Brice er den iherdige skuespilleren som aldri gir opp drømmen om å slå gjennom på scenen. På denne veien møter hun «luringen» Nicky Arnstein, spilt av selveste Omar Sharif, mest sannsynlig bedre kjent som Dr. Zhivago.
Filmen er overraskende fremoverlent og proppfull med fantastisk musikk og ikke minst dansenumre. Høydepunktet er naturlig nok fremførelsen av «Don’t Rain On My Parade».
Streisand fikk velfortjent Oscar og Golden Globe for innsatsen.
Filmen har 7,1 på IMDB og 93 prosent på Rotten Tomatoes (85 prosent på audience).
«Firmaets mann» («The Firm»), 1993
Dette er den ultimate søndagsfilmen, som følger oppskriften på en god 90-tallsthriller til punkt og prikke.
Tom Cruise sin rollefigur (Mitch McDeere, nei jeg tuller ikke) er en blakk, men hardtarbeidende og eksepsjonelt lynskarp juss-student med vakker kjæreste og liten leilighet.
Etter filmhistoriens kanskje mest underholdende lønnsforhandling får han jobb i et gigantisk selskap, som behandler samtlige ansatte som «familie». Alt virker for godt til å være sant – og det er det naturligvis også.
Forfatter John Grishams bøker gjør seg utmerket som film, og dette er etter min mening den aller beste av dem. Jeg kan se den om og om igjen, og det dukker stadig vekk opp deler av filmen som underholder og overrasker. Mye bedre enn sitt rykte. Bare se den!
Filmen har 6,8 på IMDB og 75 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (64 prosent på audience)
«Et spørsmål om skyld» («Primal Fear»), 1996
Filmer hvor handlingen ender opp i en rettssak er noe av det beste jeg vet. Og er filmen attpåtil laga på det gode 90-tall – vel da er det enda bedre. Dette er en slik film.
Denne mørke thrilleren er filmen som introduserte en purung Edward Norton til Hollywood – og han gjør en ubehagelig fascinerende tolkning av tenåringen Aaron. Både vi og advokaten hans, spilt av Richard Gere, klarer aldri helt å bestemme oss for om vi synes synd på eller frykter ham, og det er også noe av det som skaper nerven i denne litt underkjente filmen.
Regissør Gregory Hobilet har ikke laget noe annet nevneverdig, verken før eller siden, men denne filmen klarer kunststykket å både være rettsdrama og psykologisk thriller på samme tid.
Filmen har 7,7 på IMDB og 75 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (89 prosent på audience)
«En offiser og en gentleman», 1982
Man kan si hva man vil, men å løftes ut av arbeidsplassen av en mann i hvit uniform til lyden av «Love Lift Us Up Where We Belong» er altså noe av det mest romantiske jeg har sett på film.
Spesielt siden det er nettopp selveste Richard Gere som har på seg uniformen, som løfter en paff Debra Winger i skrukkete hatt, slik at alle de andre damene på fabrikken blir helt våte i blikket.
Ok. Nok sikling fra undertegnede.
Denne filmen er så mye mer enn det. Det er et romantisk, sosialdrama med troverdige relasjoner og et godt skrevet manus. Til tross for store gester, er den overraskende nedpå og klarer å formidle historier om vanlige folk i en forholdsvis uvanlig situasjon på en god måte.
Filmen har 7,0 på IMDB og 79 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (81 prosent på audience)
«Love Story», 1970
Og jeg gråt. Og jeg gråt. Herregud, dette er kanskje verdens tristeste film og når du tenker at nå kan den umulig få deg til å gråte mer – jo da blir det endre verre.
Ali MacGraw og Ryan O’Neal spiller Jenny og Oliver som, på tross av klasseforskjeller og ulike ambisjoner, opprettholder sin sterke kjærlighet seg imellom. Det blir derfor ekstra vondt når de hele tiden, gjennom hele filmen møter på indre og ytre motstand som setter forholdet på prøve
En vakker og fin film som er umulig å ikke la seg berøre av – og da kan ta litt tid før tårene tørker.
Filmen har 6,9 på IMDB og 68 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (75 prosent på audience)
«I en bedre verden» («Hævnen»), 2010
Susanne Bier er nok den skandinaviske regissøren som man kan ha høyest forventninger til, også utenfor regionen, i tiden som kommer.
Men før hun regisserte Netflix-hiten «Bird Box» og TV-seriene «The Night Manager» og kommende «The Undoing» med Hugh Grant og Nicole Kidman lagde hun mesterverket «I en bedre verden». Eller «Hævnen», som den mye bedre, danske originaltittelen er.
Uten for mange pekende fingre og kunstige prekener berøres store og tunge temaer som etikk og moral på en smart og gjennomtenkt måte. Både gjennom relasjonen mellom to unge gutter, og hvordan hovedpersonen Anton (Mikael Persbrandt) ter seg som lege i et krigsrammet Sudan.
En utrolig godt fortalt film, med fantastiske prestasjoner, spesielt av de to unge guttene og naturligvis også Persbrandt, som alltid leverer.
Filmen har 7,6 på IMDB og 78 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (86 prosent på audience)
«The Blind Side», 2009
Sakset og oversatt fra IMDB: «Historien om Michael Oher, en hjemløs og traumatisert gutt som blir en «All-American» fotballspiller med hjelp fra en omsorgsfull kvinne og hennes familie».
Oher, en svart gutt som er så «heldig» å få hjelp fra en ilderaktig Sandra Bullock med gulfarget hår og en kunstig sørstatsdialekt for anledning.
Det høres i utgangspunktet forferdelig ut, jeg skal innrømme det.
Det tok meg tross alt 10 år før jeg i det hele tatt orket å se denne filmen, men år jeg først gjorde det kunne jeg ikke forstå hvorfor det tok så lang tid. For den er faktisk veldig bra.
Sandra fikk Oscar for å farge håret gult, og selv om hun aldri helt klarer å legge igjen sine litt gjentakende fakter, så er den vel fortjent. For øvrig vat hun Oscar-statuettens motsetning «Razzie» samme år for sin rolle i «All About Steve», og den filmen er ikke på denne listen for å si det sånn.
Likevel – «The Blind Side» er en forutsigbar tåreperse, men det er iblant veldig fint. I tillegg passer den godt for hele familien å se sammen, uten at det blir verken kleint eller ubehagelig.
Filmen har 7,6 på IMDB og 66 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (85 prosent på audience)
«Jaget» («The Fugitive»), 1993
I utgangspunktet hater jeg løpefilmer. Filmer som man blir andpusten av å se på og hvor hovedpersonen beveger seg fra det ene hinderet til det andre uten stopp, helt til man ender opp med å omsider konfrontere sin fiende ved filmens slutt. Det er en grunn til at jeg ikke kan fordra Jason Born-filmene for å si det sånn.
Derfor tok jeg for gitt at en film som bokstavelig talt heter «Jaget» og som handler om nettopp det – å bli jaget, ikke skulle være noen match for meg. Men der måtte jeg spise min egen ullsokk, gitt.
For Harrison Ford som skal hevne sin kones morder, mens alle tror han er morderen, er altså så ufattelig spennende og underholdende at det er verdt å skrive om.
Har du ikke sett denne klassikeren, som det med rette er, så er det bare å kaste seg opp i sofaen og forberede seg på svette hender.
Filmen har 7,8 på IMDB og 96 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (89 prosent på audience)
«Wind River», 2017
I overfloden av gode filmer å strømme er det lett å velge bort en film hvor den ukjente søsteren til Olsen-tvillingene og den mest uinteressante Avenger-helten spiller hovedrollene.
Men gjør for all del ikke det, for dette var virkelig en positiv overraskelse.
En film som i begynnelsen kun ser ut til å handle om å løse et drap, begynner etter hvert å ta for seg mange flere problemstillinger som urbefolkning, rasisme og overgrep. Løst på en god og troverdig måte.
I tillegg er filmen visuelt veldig flott, med handlingen som utspiller seg på et indianerreservat i Wyoming med storslåtte naturscener.
Litt oppsiktsvekkende er det at Weinstein Company står bak filmen, som tar for seg overgrep mot kvinner på en såpass god måte.
Filmen har 7,7 og 88 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (90 prosent på audience)
«Amerika For Mine Føtter» («Coming to America), 1988
En afrikansk prins står på en veranda i bydelen Queens (fordi der kan man finne dronninger) i New York og ønsker god morgen til alle rundt seg.
«Fuck you», svarer folk
«Fuck you too», responderer han smilende, uten å vite hva det betyr.
Dette er scenen jeg husker aller, aller best fra første gang jeg så denne maktdemonstrasjonen fra Eddie Murphy som både har skrevet og spiller fire ulike roller i filmen.
Noe annet jeg husker er at jeg var såpass ung at det var flaut å se den med foreldrene mine utelukkende på grunn av en litt pinlig badescene i starten, som jeg ikke trenger å gå nærmere inn på her.
Likevel – dette er så gøy, og i desember kommer oppfølgere. 32 år senere skal vi få vite hvordan det gikk med prins Hakeem og det er grunn nok i seg selv til å dra fram denne fantastiske klassikeren.
Den gir også et fascinerende tidsbilde inn i New York på 80-tallet med masse selvironi og frekk humor, som gjør at man kan se på nytt og på nytt.
Filmen har 7,0 og 65 prosent på Rotten Tomatoes sitt «tomatometer» (85 prosent på audience)