JULIE ALAPNES «Helleristning» (ta:lik Records)

Julie Alapnes har i over et tiår vist seg som en av landsdelens beste felespillere. Som artist har tromsøværingen gjort mange samarbeider, men solo har hun fremvist en større grad av egenart og kreativitet enn mange av oss forbinder med folkemusikksjangeren.

Fire år etter solodebuten er den mer internasjonalt anlagte Julietnorth-karakteren skrotet. Nå er det navnet og personligheten Julie Alapnes som fronter musikken. Et bra og naturlig valg, i mitt hode.

I løpet av de 10 låtene som utgjør «Helleristning» dras Alapnes mellom det tradisjonelle og det moderne. Dette skaper en herlig intensitet og uforutsigbarhet.

Fusjoneringen av pop og folkemusikk er i seg selv ikke noen oppskrift for suksess. Ingen vil egentlig ha glorete neonfarger på fela. Man vil se, kjenne og høre treverket. Og stålet låter best uten radiovennlig glidemiddel på.

Julie Alapnes går ikke i musikk-alle-kan-like-fella på sitt nye album. Både pop- og slåttefaktoren er relativt lav. Julie Alapnes bygger heller sin egen plattform av viser og folkemusikk, litt på sida av alt. Og ikke minst: Hun dyrker den gode lyden.

At det låter bra er ikke noe sjokk, om man smugtitter på platas infoskriv. Som på «Julietnorth» har Alapnes hentet inn tre skikkelige musketerer, som danner et offensivt og treffsikkert backingband av den kortreiste varianten.

Ektemannen Halvard Rundberg trør bokstavelig talt til på orgelet, og bidrar i tillegg med gitar i hånd. Og tror du farsken meg ikke at originalbesetninga av Pil & Bue også denne gang kaster seg inn i valsen?

Petter Carlsen bidrar med mannlig englekor og bøs barytongitar gjennom flere låter. På den virkelig lekre «Nordnorsk sjel» griper altaværingen mikrofonen med begge hender, og trer frem i sentrum av begivenhetene.

Bak trommesettet skaper unikumet Aleksander Kostopoulos en sterk ryggrad i musikken, men enda viktigere: Bodøværingen strør perkussivt krydder i alle hjørner av lydbildet du egentlig ikke visste at trengte et lite piff.

Det innledende tittelsporet er et muskuløst og mystisk stykke musikk. I «Støa» forteller Alapnes en menneskelig historie mange av oss, som er oppvokst langs den nordnorske kysten, vil kjenne seg igjen i. Melodien spruter av saltvann iblandet en tåre eller to. Så trampes den dramatiske og tøffe «Lille Chicago» i gang, med et driv som vil få selv de stiveste skrottene opp av setet.

Etter en pangstart viser det seg at den midterste delen av albumet ikke har like mye krutt på lager. «Soldagen» renner over av kjærlighet, men har en melodi det er vanskelig å få tak på, og de påfølgende instrumentalsporene er på det jevne. «Takk, LL» sørger allikevel for en mektig avslutning, der man virkelig kjenner den friske brisen treffe ansiktet.

Julie Alapnes har menneskelige figurer i sine historier, men musikken skildrer egentlig naturen og elementene som er større og evigvarende. Det er all grunn til å tro at også denne plata vil holde seg godt, over tid.