INDIGO SPARKE «Hysteria» (Sacred Bones)
Neiiiiiiiii, da! Slapp heeeeeeeeeeeeeeeeelt av! Dette er iiiiiiiiiiiiiiiiikke en nyinnspilling av den 35 år gamle Fleppard-klassikeren. Det er derimot et beint ut knallsterkt album fra en artist med mye på og i hjertet.
Bandet Big Thief har for lengst levert ei skive som meldte seg på årets beste-kåring, den doble mastodonten «Dragon New Warm Mountain I Believe in You» fra februar, ei breakup-skive så hjerteskjærende og, på en rett måte, hard at man måtte høre den i begrensede og utspedde doser.
Plata var frontfigur Adrianne Lenkers break up-oppgjør med ekskjæresten, som altså var Indigo Sparke. Lenkers var attpåtil produsent på Sparkes debut «Echo» (2021). Her er Sparkes tilsvar, et fjorten låters eminent album. Hun sparer heller ikke på kruttet.
Eller, krutt er i og for seg et ganske misvisende substantiv her, for plata er fløyelsmyk og musikalsk duvende og flott, og der de skarpe kantene heller manes frem av tekstene hennes. Som i mange brudd er det blandende følelser som kastes ut, og der man ikke trenger å være professor i engelsk for å skjønne tegninga.
«Blue», «Burn», «Pressure in My Chest», «Why Do You Lie», «Sad Is Love», «Set Your Fire on Me» er bare noen av låttitlene man ikke trenger å tolke i det vide eller brede for å skjønne hvor de vil, men det er likevel først og fremst musikken som er den mest megetsigende her.
Skiva er innspilt i Sparkes Australia under pandemien, men det er ikke pandemiens herjinger som er mest trykkende her, for brudd og knust kjærlighet er selvsagt mye verre enn alle somatiske sykdommer som herjer. Låtene veksler mellom håp, sorg, sinne og hele følelsesregisterets mangslungne fasetter. Låtene har nesten noe dagbok-fragmentert over seg, der Sparkes følsomme og nydelige stemme er det viktigste instrumentet, over gitarer, tangenter og perk.
Det er da heller ingen hvem som helst hun har fått med seg inn i studio som produsent. Aaron Dessner var mest kjent som gitarist og en av tvillingbrødrene i The National, og er i dag vel så kjent som kollaboratør, låtskriver og produsent for Taylor Swift.
Her har han gitt låtene den nødvendige luften, og sydd dem sømløst og nennsomt sammen på ypperste vis. Det var sågar meningen at han skulle være med å skrive låtene her også, som med Taylor Swift, men da han mottok demoene hennes, syntes han de allerede var så komplette at han ikke ville tukle mer med dem enn å produsere. Han burde vite hva han snakker om. Måtte dette samarbeidet bære bud om en snarlig fortsettelse.
Skiva er ganske umulig å plassere i noen bestemt bås, som om det var viktig, selv om et og annet vink til alt fra Nick Drake og Mazzy Star, for ikke å glemme Sharon Van Etten (som også har blitt produsert av Dessner) vifter i bakgrunnen. Men dette er uansett Sparkes skive, der lite legges imellom i tekstene. På «Set Your Fire on Me» synger hun ut hele hjertet sitt (trøste og bære så inderlig og bra hun synger her) mens det i «Time Gets Eaten» nesten er fysisk vondt å høre på hvor plaget hun er. Men bare nesten, for det låter helt fantastisk.
Red moon sinking Blood rising, take mine Tried to kill myself Well, I've died som many times
Oh death, oh hold my rage Go come and feel insane Time gets eaten, love is still alive Time gets eaten, love is a lie
Altså, da leker du ikke kjærlighetssorg. Du bør i hvert fall ikke det. Denne skiva vil neppe vekke like mye internasjonal oppmerksomhet som det Big Thief gjorde med sitt album i februar. Men den fortjener det likevel, og begge platene nytes nok best hørt i en sammenheng.