Netflix offentliggjør aldri strømmetallene sine, men har siden februar lagt ut de 10 mest populære filmene og TV-seriene samlet i en liste, som oppdateres daglig. Tallene er da for Norge.
En av seriene som har preget listen hele oktober, og som per 3. november ligger på sjetteplass er «Emily in Paris».
Jeg hater å innrømme det, men jeg ble hekta på denne serien.
Serien er skapt av Darren Star, som tok Candace Bushneslls bok «Sex og singelliv» og gjorde den til TV-seriemagi på 90-tallet. Men utover forkjærligheten for store tyllskjørt og de første tre minuttene av episodene «An American Girl In Paris» er det lite ved Emily som minner om Carrie. Eller noen av de andre i vennegjengen for den saks skyld. Eller historien. Vennskapene. Sexlivet. Arbeidslivet.
Den type råskap og ærlighet som gjorde serien om New York-kvinnene så spesiell er her ikke-eksisterende. Den seksuelle frigjortheten her er påtatt og anstrengt. De prøver å skape et eget «the rabbit»-øyeblikk med en gammeldags vibrator og Emily har en overraskende og litt på kanten «one night stand».
I tillegg er dialogen overtydelig og samtlige figurer karikerte. 31 år gamle Lily Collins spiller hovedpersonen. Collins er datteren til «In The Air Tonight»-Phil som gjorde en fantastisk prestasjon i Netflix-filmen «To The bone» og som også tidligere har tatt til Frankrikes gater da hun spilte Fantine i serieversjonen av «Les Misérables». Rollen som Emily gjør hun derimot med energien til en overivrig 19-åring. Ikke en voksen og ambisiøs kvinne, som det er meningen at hun skal være. Hun er tross alt en høyt utdannet markedsfører.
For barnligheten gjør det forståelig at Emily ikke får respekten hun fortjener fra sin franske «The Devil Wears Prada»-aktige sjef. En passiv-aggressiv voksen kvinne som kun går kledd i svarte, lekre minimalistiske antrekk. En åpenbar motsetning til Emilys rosa, lekende og Barbie-klesskap. En sjef som mener man ikke trenger lunsj når man har sigaretter.
Mannfolk derimot. De digger Emily. Så mye at hun får kastet både ost, klienter, Champagne, sexy La Perla-undertøy og hjelp etter seg hvor enn hun går. Uten at hun selv helt forstår hvorfor. Frankrike og FRANSKMENNENE er herlig karikerte, og så påtrengende at det nesten blir flaut. Her tas Frankrikes manglende reaksjoner på seksuell trakasseringen på kornet. For ifølge denne serien er alle karene som bor i dette landet ekstreme, samvittighetsløse hedonister som lever for nytelse. Her skal man ete hva man vil og heller ha fri enn å jobbe, samtidig som man for all del aldri må bli feit eller fattig.
Men selv om jeg fnøs av TV-serien i starten og tenkte «herregud, så banalt», så klarte jeg ikke å skru av. Jeg ble sugd inn i denne Pondypandy-aktige verdenen. Jeg fikk lyst til å ta fram en pelskledd dagbok, en penn med fjær og skrive «sukk». Jeg begynte å google etter fargerik tapet og fikk lyst til å gafle i meg makroner. På hvert et hjørne i Emily sin utgave av Paris er det en kjekkas, en deilig baguette, en saftig «pain au chocolat» eller alt dette på en gang.
Dette er serien laget for å hedre alle «basic bitches» («ringardes» på fransk), det er til og med en hel episode viet til dette begrepet. De av oss som lever for emneknagger som #ohcrepe med selfier tatt ovenfra, synes at Afternoon Tea er toppen av #godstemning og fikk sin kulturelle oppvåkning da Serena Van der Woodsen vendte tilbake til Upper East Side i «Gossip Girl». Vis meg den kvinnen født mellom 1985 og 1994 som ikke kan kjenne seg igjen i noe av det som utspiller seg her.
Her eksisterer heller ikke et Paris utenfor turistjungelen. «Paris seems like a big city, but it’s really just a small town», sier rollefiguren Camille. Vel vel. Det er nok en sannhet med modifikasjoner. Det Paris vi ser her, er likevel den byen de aller fleste av oss opplever når vi reiser dit (ja, også de av dere som dro til Marais-distriktet). Verken mer eller mindre. Men i en tid hvor muligheten til å sitte gatelangs på en kafé i et fremmed land virker fryktelig fjern, er dette det nærmeste de fleste av oss kommer en utenlandsferie i år. For i likhet med hovedpersonens funksjon som amerikanske jenters innblikk inn i Paris, blir hun også det for oss som TV-tittere.
Man engasjerer seg derfor urovekkende mye i sangkarrieren til venninnen Mindy (som ikke kan synge overhodet, er folk døve?) og jeg tok meg selv i å bli ko-ko av at Emily og den kjekke kokkenaboen (som lager en angivelig veldig god *kremt* Coq au vin) ikke kastet seg over hverandre med en gang.
Entusiasme jeg ikke visste eksisterte ble vekket til live. Og i etterkant blir jeg nesten litt flau av å tenke på at jeg kun hadde lyst til å snakke om Gabriel og Antoine de påfølgende dagene.
Emily er som en slags moderne Disney-prinsesse for voksne som drikker seg full, flørter og elsker Instagram. For dette er ekstremt underholdende, lettbeint og tullete. På den gode måten.