Navn, alder: Kristin Lindquist (41) Band: Loretta Gig-aktuell: Konsert på Bryggejentene i Ersfjord, fredag 18. mars 2022, klokken 20.00
– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller? – Loretta består av en god blandig av jazzmusikere, soul- og popsangere og rockere. Vi har kommet sammen for å kunne spille akkurat de låtene vi – les: Jeg - vil som ikke passer inn i de andre prosjektene. Vi plukker vilt og uhemmet fra alle tiår, sjangere og innspillinger. Til sammen blir det noe midt imellom det vi kaller for jazza pop og poppa jazz. Sistnevnte kan forveksles med sin bedre kjente halvbror, men har altså ingenting med nordnorsk rap å gjøre. Fellesnevneren er «sanger som treffer deg midt i hjertet».
– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke? – Hey! Jeg kan helt ærlig og uten skam si at jeg elsker karaoke! Ingen behøver true meg, jeg er med på alt som er gøy! Mitt største problem er heller at det er så mange låter å velge blant.
– Men jeg ville nok gått for en banger, ei kjent låt som folk kan synge med på og danse til. Som for eksempel «Can’t stop the feeling» av Justin Timberlake, den får hvert fall jeg fot av HVER gang jeg hører åpningsriffet. Jeg kunne jo også fridd til hjemmepublikummet ved å velge en lokal artist, med f.eks «Somebody» av Dagny. Den er også en befriende låt å synge til, høre på og riste skikkelig løs til. Ellers har jeg tidligere hatt god erfaring med Irene Caras «Fame». When all else fails..
– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne? – Jeg tar en del oppdrag som solist, ofte i kirkelige sammenhenger. Et år skulle jeg kaste litt glans over en kveldsgudstjeneste i adventstiden, og vi hadde fått lov til å fremføre noen julejazz-svisker, deriblant «Christmas song».
– Sånn litt uti gudstjenesten kjente jeg på et veldig behov for å tømme blæra, gløttet på programmet og fant ut at: joda, det rekker du fint før neste musikalske innslag. Jeg lurte meg av gårde, og da jeg kom tilbake, satt hele menigheta, presten og kirketjeneren og stirra på meg. Så hørte jeg at bandet satt og spilte verdens lengste intro til «Christmas song», med et desperat uttrykk i øynene, og DA skjønte jeg at jeg hadde sett feil på programmet. Jeg klarte likevel å holde meg cool og suave, gikk frem og tok mikrofonen med den største selvfølgelighet og åpnet med den kjente frasen: «Jack Frost roasting on an open fire»… Den opplevelsen har brent seg fast, for å si det sånn. Pun intended.
– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren, uten noen økonomiske begrensninger. – Jeg er ikke spesielt kravstor, så jeg ville vært fornøyd så lenge der er bobler, vann og litt mat. På grunn av at jeg er såpass fantasiløs og uambisiøs på denne fronten måtte jeg spørre min partner in crime, med-vokalist Katrin Jensen, hva hun ville hatt: «Hmm, æ ville hatt melk. Og bobler så klart. Kanskje en massør og en komiker så man blir glad og mjuk-laus i kroppen».
– Jeg synes komiker var en strålende ide! Og da velger jeg meg Dag Sørås, fordi han er så brilliant på å være sur, gretten og pessimistisk på en morsom måte. Det er akkurat det man trenger når man selv står og er nervøs - en mann med et dystopisk syn på alt her i livet. Og han skal slippe å massere meg.
– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg. – Jeg er alt-etende når det gjelder musikk, bortsett fra den røffeste death metallen, band med banjo og Bjørn Rosenstrøm-lignende svensker, hører jeg på det meste. Algoritmene til Spotify skjønner seg forståelig nok svært lite på meg og mine lyttevaner. Men jeg har en guilty pleasure, og det er at jeg av og til hører på slagere fra 40- og 50-tallet med Jens Book-Jensen. Jeg finner det på et eller annet vis veldig fascinerende, og samtidig avslappende, å høre på. Det er så naivt, uskyldig og lettbeint. Og hvorfor har alle sangerne fra den æraen en sånn ekstrem vibrato? Det må jo være det tekniske utstyret som gjør det? Aner ikke, men digger det likevel.
– Vi gir deg guddommelige krefter, som gjør at du får gi nytt liv tilbake til en død musiker. Hvem velger du å hente tilbake, fra andre siden og hvorfor? – Jeg kan ikke huske at jeg har blitt så personlig påvirket av at artister dør, det er jo liksom en del av livet, og musikken deres lever jo videre uansett. Det er jo det som er så fint! De blir egentlig aldri borte, så lenge det finnes mennesker som hører på musikken deres. Men jeg fikk aldri vært på konsert med Prince, så da velger jeg meg han, under forutsetning av at jeg blir lovet front-row og backstagepass for meg og mine venner.
– For at balansen skal opprettholdes, må en annen musiker innstille sin produksjon. Du slipper å ta livet av noen, men hvilken musiker kunne du tenke deg å bringe til evig taushet? Og hva har vedkommende gjort for å gjøre seg fortjent til det? – Siden jeg brakte tilbake legenden Prince, føler jeg at jeg har fortjent å innstille produksjonen til to artister: Celine Dion og Kurt Nilsen. Jeg vet at jeg kaster inn en brannfakkel eller to her nå, men jeg har alltid fått veldig ondt inni hjernen hver gang jeg hører Celine Dion synge. Jeg anerkjenner henne som en dyktig artist og skjønner hvorfor andre elsker henne, men det gjør bare så tennersgnissende vondt for meg å høre på, som negler på en tavle.
– Kurt er også dyktig, men han har lagt seg til å starte alle frasene med en lyd som høres ut som han brekker seg hver gang en tone skal starte. Det er sikkert noe han har hentet fra country-sjangeren, men det er så påfallende at det er alt jeg hører. Og når jeg hører andre brekke seg eller spy, blir jeg også kvalm. Sorry Kurt. Det er meg, ikke deg.
– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til? Hvorfor? – Typ danskebåten, eller lignende, sånn derre «showboats»! Uke etter uke med det samme showet for drita fulle skandinaver i publikum. Det hadde vært et mareritt! Kveldsunderholdningen på et hotell på Gran Canaria hadde også vært kvalmeinngivende.
– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da? – Her føler jeg at jeg burde si rock, fordi jeg har en sånn stemme med mye trøkk i. Men så er jeg samtidig temmelig introvert og er blitt så gammel at jeg fort kan bli litt sliten av å være blant mye folk.
– Derfor velger jeg meg operasanger i stedet. De lever liksom i en annen virkelighet enn oss andre, med helt andre sosiale regler og konvensjoner, der sosial distansering er akseptert på grunnlag av sangerens behov for nok hvile og en konstant frykt for å utsettes for diverse infeksjoner. Det er også utrolig viktig med nok hvile og mat. Også er det ikke så nøye med utseendet, for bak all sminken og kostymene er det ingen som ser likevel. I så måte en livsstil som passer meg utmerket!
– Når kjente du sist trangen til å banne høyt? – Jeg banner ofte, og gjerne høyt. Vi har en litt sånn «Grevinnen og hovmesteren»-situasjon hjemme nemlig. «Noen» har gått til innkjøp av en veldig flott og fancy Ekornes skinnstol med tilhørende krakk, og «noen» glemmer alltid å sette denne krakken på plass igjen, slik at alle vi andre går og tupper tærne borti den hele tiden. Beina på denne krakken er laget av et ekstremt hardt metall, kanskje vibranium, og når man da sparker borti denne gjentatte ganger, da er det lov å banne skikkelig høyt! Dere tror sikkert jeg overdriver, men i fjor vår knakk jeg faktisk tåa på jævelsmakta! Det kom dessuten et par skarpe gloser da
- Har du noen refleksjoner rundt gjenåpninga fra en musiker og artists ståsted? - Jeg har vært svært bekymret for flere av mine venner som har musikk og andre utøvende kunstformer som levebrød. De må ha hatt et par svært krevende år, og noen har kanskje forlatt kunsten til fordel for tryggere kår? Det er i så fall veldig trist! Selv har jeg en dagjobb og driver kun på fritiden.
– Jeg er også bekymret for at publikum vil bruke lang tid på å komme tilbake til konserter og forestillinger. Så min sterke oppfordring er: Gå på konsert og teater! Og ikke bare med de store og kjente artistene. Nei, dra på de små konsertene med band du ikke har hørt om, kanskje oppdager du noe nytt og blir kjent med nye mennesker? Ta med deg vennene dine. Drikk, lek, le og ha det gøy! Vi trenger det, og vi trenger hverandre.
