«Parallel Mothers» Spania 2021 Regi: Pedro Almodóvar
30 år gamle «Kjærlighetens matadorer», «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» og «Bind meg, elsk meg» (begge med en purung pre Hollywood-utgave av Antonio Banderas) husker jeg alle som både morsomme og skrudde, på hver sine vis.
I tiden etter har han etablert seg godt oppe på rangstigen av europeiske regissører som soper inn genierklæringer og priser på begge sider av Atlanteren, ikke minst på alt av filmfestivaler, og der han har penslet sømløst fra skrekk/horror til ren komedie.
Denne gangen prøver han verken å være skummel eller morsom. Plottene og parallellhistoriene som veves møysommelig inn i hverandre her er mange, og det er vanskelig å skrive om filmen uten å ødelegge noe, og det kan man jo ikke. Man er jo, tross alt, ikke kjip.
Utgangspunktet er iallfall at to single mødre, i forskjellig alder og livssituasjon, møtes på et dobbeltrom i en fødeavdeling, og der den minste fellesnevneren er ensligheten. Deres to liv og skjebner sys så sammen på finurlig vis, der en Penélope Cruz i storform, som den eldste av dem, virkelig bærer filmen på strak arm.
To fødsler, med en parallellhistorie som hefter ved den fortsatt underliggende sorgen, de traumatiske arene og det sinnet som fremdeles sitter igjen i Spania etter borgerkrigen, virker som Almodóvars forsøk på å få oss til å dvele med De Store Spørsmålene.
Hvem er vi? Hvor skal vi? Hvem og hva kommer vi fra? Hvem er våre foreldre og forfedre? Slekters gang, arv og miljø. Det er ikke småtteri, men temaene mates ikke inn med overtydelig og symbolsk teskje, de flettes heller inn i en fiffig og uforutsigbar story som aldri står stille eller er kjedelig.
Det er en flott, vakker og sår film den aldrende Almodóvar har laget, der særlig Cruz imponerer, og der malerier av vakre bilder bølger over lerretet i over to timer. Helt knall, med andre ord. Klink femmer.
