ODD NORDSTOGA «Inn i skogen» (Universal Music)

Man kjenner lukta av høstlynget når siste Nordstoga (aka Ødd) triller ut av høyttalerne, ei plate som i sin helhet er viet en tematikk knyttet til skogen. Eller «skojen», som han synger på den fjonge dialekten sin.

Denne gangen kaster Ødd seg ut i det med et album laget på kjøkkenbordet, uten eksterne produsenter. Det er en idé jeg liker allerede i teorien. Jeg synes han er best når soundet er nedstrippet og han kryper under huden på lytteren:

Den åpner med «Alt slik det var laga», en låt og ei skildring som høres ut som Mikkjel Fønhus er blitt tonesatt. Det kunne vært en irsk folkballade signert en rural Shane MacGowan med orden i sysakene, og Nordstoga har før vist at det i grunn er flere opplagte slektsbånd mellom norsk og irsk folkemusikk, og dernest den amerikanske folk/countryen, sist brillefint eksemplifisert gjennom tittelsporet på «Fatig ferdamann», en over seks minutter briljant genistrek av en låt.

Ved neste korsvei – eller skogstikross, om du vil – er han tilbake alene i skogen, og for min del må han gjerne fortsette å lage skivene sine med samme formel, nettopp fordi den mer spartanske produksjonen kler musikken hans bedre.

Skjønt, «alene» jo er ganske misvisende. Det er, tross alt, Ødd det er snakk om her, og når han sier hopp, hopper selvsagt de musikalske våpendragerne etter ham inn i skogen og i studio. Torstein Lofthus er bak batteriet, med stødig god rytmikk (som man sang om trommis Guttorm Grevling), Tor Egil Kreken trakterer bass (Darling West og generell kvalitetsoppjusterer og gjestemusiker hos en haug andre), allestedsnærværende David Wallumrød på piano, Alexander Pettersen (The South med mer) på gitar og anerkjente og velbrukte Håkon Aase på fele.

Da er det jo grenser for hvor forbanna gærent det kan gå. Som det selvsagt heller ikke gjør.

«Fin og beint» høres ut som Ødd backet av et Hellbillies som er oppfostret på keltiske stev (hvis noe slikt finnes), i stedet for Lynyrd Skynyrd og The Rolling Stones. Når de tre- og firstemte vokalene kicker inn, svever låten trygt over grantoppene.

Når man er oppvokst i en fjord, og har hatt skogplanting og hugging av veistikker som sommerjobb en haug med ganger, og lært seg å dra skogens dufter inn i nesa fra barnsben av, er det lett å la seg sjarmere av Ødds skildringer fra skojen. Man kan bli skogromantiker av mindre (iallfall så lenge en vet at havet ikke er langt unna).

Jeg synes han er aller best når han skriver låtene sine i moll. «Ein bondes son» er i så måte skivas høydepunkt for undertegnede, en låt helt skåret inn til beinet, eller der neveret er flekket brutalt av, og som i sin tid kunne vært risset i riller av Hank Williams, om han var urnorsk.

Den trekkspilldrevne og valsgyngende «Godt nok», med superbt korarbeid fra Sigrid Aase, er også i samme herlige mollandskap. I tillegg har jeg kjørt «Langt innpå skoga» flere ganger i reprise, en låt som vagt minner om Springsteens mest nedpå øyeblikk, «Nebraska» style, der trekkspillet erstatter pumpeorgelet, slik sjefen gjorde det i sin tolkning av Suicides «Dream Baby Dream».

Det er noe musikalsk torv som føles som fyllmasse her, som «I går», der den litt åttitallsflinkisgitarsoloen ødelegger noe av den fine skogsstemninga, mens den korte instrumentalen «Etter ein lang dag» føles overflødig. Syns heller ikke det litt repeterende og masete sistesporet «Aleine på hytta» sitter helt, kanskje for at jeg innbilte meg – på grunn av tittelen – at det skulle være en sakral og nedstemt sak. Men det ødelegger ikke heller.

Som en Thor Gotaas på beroligende urtedrikk guider Ødd oss gjennom skogen med stø, musikalsk hånd. Alt i alt er det ei blitt ei veldig fin plate, der produksjonen utgjør det lille ekstra, og som viser seg både å tåle og vokse på etter flere lytterunder. Jeg håper han har tenkt å fortsette på den måten. Dette ga mersmak.