Med over 75 millioner solgte album og et tresifret antall musikkpriser, kan vi trygt slå fast at Toronto-artist Abel Makkonen Tesfaye, eller The Weeknd som vi liker å kalle han, ikke akkurat tilhører undergrunnen eller avant garde-eliten. Ikke at det er noe galt i det, altså. Bunnsolid popmusikk som treffer så godt som alle og enhver skal man ikke kimse av, og det er marginalt få som mestrer disiplinen.

På sitt femte studioalbum har The Weeknd tydeligvis latt seg inspirere av det meste som var gøy på 80-tallet, og dessuten med en autentisk tilnærming man knapt har hørt siden Daft Punks svanesang «Random Access Memories» (2013).

At kanadieren låner mye fra tiårets mest sjanger-definerende band, som eksempelvis Depeche Mode, kan høres tydelig på låter som «Gasoline», og delvis også «Don’t Break My Heart», hvor new-wave-triksene er smurt ekstra tykt på pop-blingsen.

En annen ganske soleklar og gjennomgående inspirasjon er selveste Michael Jackson, nærmere bestemt fra perioden hvor hans foretrukne kallenavn fortsatt var «kongen av pop», og da spesifikt albumene som ble produsert av den levende legenden Quincy Jones.

Den uimotståelig funky og hyggelige godbiten «Sacrifice» er muligens det aller mest utilslørte eksempelet på dette, samt svisken «Out of Time», som både uanstrengt og elegant gir sterke assosiasjoner til Jacksons «Off the Wall», uten å føles som et påklistret, tamt og uoppfinnsomt forsøk på nettopp det.

Dette forsterkes ytterligere med at nettopp «Sacrifice» følges opp med en aldri så liten gjesteopptreden av mesteren selv, i lydsnutten «A Tale By Quincy», så The Weeknd kan i hvert fall ikke beskyldes for å drive med skamløs snikplagiering – dette føles som en hyllest i alle ledd.

Når vi først er inne på gjesteartister, er det ikke spesielt obskure navn som dukker opp på listen, hvor låtene «Here We Og … Again» og «I Heard You’re Married» blir forsterket av henholdsvis Tyler, The Creator og Lil Wayne.

Det aller mest pussige navnet i gjestestallen tilhører imidlertid en annen relativt kjent kanadier, som kanskje ikke først og fremst er kjent for sine musikalske evner (selv om han gjorde en overbevisende coverversjon av Inez & Charlie Foxx’ klassiker «Mockingbird» i filmen «Dum og Dummere»). Da snakker vi selvsagt om skuespiller og komiker Jim Carey, som dukker opp på hele tre spor.

Det skal for øvrig nevnes at det ikke er moromannens sangstemme som vektlegges, da bidragene heller går under kategorien spoken word – eller kanskje enda mer passende – «radiostemme», som skaper mye av den underfundige stemningen som utgjør mye av «Dawn FM».

Produksjonsmessig låter det hele som en lydteknikers våte drøm, hvor det meste er perfeksjonert og glattpolert som en Pixar-film. Det er heller ikke mystisk eller uventet, da albumet er mikset av Serban Ghenea, som har artister som Justin Timberlake, Bruno Mars, Adele og Taylor Swift på CV-en.

Dette er uansett kvalitetsmusikk for de bredeste massene, og da kan det knapt låte riktigere. Dette er ei skive som verken utfordrer eller kjeder lytteren, men som heller ikke prøver på det. Skal man sette fingeren på noe, blir «Dawn FM» sine knappe 52 minutter noe langdrygt, spesielt når hitparaden som åpenbarer seg på albumets første halvdel blir noe uttynnet mot slutten. Når høydepunktene er såpass mange og sterke, blir dette likevel en liten filleting.