KOSMIK BOOGIE TRIBE TRIBE
+ support QUARTER WOLF
Torsdag 24. mars, Blårock (110 pers).
For en seier av en kveld dette ble. Kosmik Boogie Tribe (KBT) var egentlig satt opp alene, men helt på tampen ble den norsk/australske kraftduoen Quarter Wolf satt opp som support, en gledelig nyhet for dem som har opplevd bandet før. Med «duo» tenker man kanskje på livredde og alvorstyngede trubadurpar som ser ned i skoene sine og spiller innadvendt visepop med søte harmonier. I så fall er Quarter Wolf den rake motsetningen.
Frontfigur Marius Kromvoll er en frenetisk propell som oser så mye spilleglede og generell livsbejaende energi at man skal være bra satt og døll for ikke å bli smittet. På en bra måte, må en vel tilføye i disse dager. Han er høyt og lavt med gitaren, og utbryter hele tiden ukontrollerte tourettesaktige utblåsninger om hvor høyt han elsker å stå på scenen, hvor mye han elsker hver og én blant publikum, at han elsker Nord-Norge i sin helhet og Tromsø og Senja i særdeleshet.
Altså, selv ikke den mest skamløse amerikaner hadde klart å lire av seg så mye skryt, og det hadde attpåtil blitt kleint. Kromvoll kommer likevel unna med det, simpelthen fordi han på mirakuløst vis virker hundre prosent troverdig. Man har heller genuint lyst til å klemme ham og invitere ham på middag og brennevin.
Quarter Wolf høres rett og slett ut som et band signert på Crypt eller Estrus Records i 1993, og navn som The Immortal Lee County Killers, The Revelators og ikke minst The Jon Spencer Blues Explosion rinner en i hu.
For et helt perfekt oppvarmingsband de er, og de har det også så moro på scenen at de ikke klarer å holde igjen, noe som gjør at settet trekker litt for langt ut, da låtene etter hvert føles å gli litt vel mye inn i hverandre. En optimal gig med Quarter Wolf er enten på to sett eller på kun 35 minutt. Men det er bare surpompete pirk. Og jeg elsker dem.
Jeg har ramlet ut av tellingen av hvor mange ganger jeg har sett Kosmik Boogie Tribe live. Ikke for at jeg har gått lei, men fordi det er et band jeg alltid vil forsøke å få med meg når anledningen byr seg, og det har heldigvis vært utallige ganger.
På skiva har de bare blitt tiltagende bedre for hver plate. I påvente av en oppfølger til den råsterke tredjeskiva «We're Not Here To Fuck Spiders» (2018), har de sluppet to samlere med outtakes og rariteter, den ene helt blodfersk («Let's Rock The Fuck Out !!! Vol. 2 – Fuzz, Fesk And Fette»), samt en fjong sjutommer.
Så, ja, de er fantastiske på plate, men KBT er likevel først og fremst et heidundrende liveband. Det er der de får tatt i bruk det ekstra giret, det som skjer når rocken slippes ordentlig løs, som det villdyret det i utgangspunktet var ment å være, og det smelter sammen med et entusiastisk og hengivent publikum, sånn at summen fra de enkelte bestanddelene blir høyere enn om man bare legger dem matematisk sammen.
For dette er ikke matematikk. Denne kulturelle legeringen, når svette, spilleglede, jubelbrøl, høyt volum som slår inn i mellomgulvet, ølglass som svinges og der bandet etter hvert blendes inn i publikum til én diger og deilig materie, er sannelig noe av det flotteste som finnes. Og dette var en sånn kveld.
Det er første gang jeg ser dem med Eivind Staxrud på gitar, denne fascinerende fyren, som på scenen ser like barnslig glad og hormonell ut som en tolvåring som nettopp har sett sitt første pornoblad. Stax er et eneste digert glis og ser så uanstrengt og tilforlatelig ut, der han står på høyreflanken med caps på snei og for det meste spiller rytmegitar. Men han bommer jo ikke med en tone. Han er på jobb, om det ser aldri så gøy ut.
Han slipper til og med unna helt hinsides elendige «awkward daddy jokes» mellom låtene, simpelthen fordi han er en man bare bærer over med. Han er faen ikke her for å løse verdensproblemene, han er her heller for å få oss til å glemme dem en staxet stund. Og det er veldig befriende i disse dager.
De starter med coverlåten «My Pal», den australske singelperlen fra bandet GOD, skrevet og sunget av en frustrert, sint og ensom 16-åring i 1988, og som passer helt supert for KBT. Derfra og ut ser de seg aldri tilbake. Det var god, gammeldags rock’n’roll på klubbstemning, slik det skal være. Ølglass i været, klemming på kjente og ukjente, og en følelse at alle i lokalet spilte på samme lag.
Gitarist og ideologisk yppersteprest, Morten Lunde, har dessuten noen av sine mest finurlig briljante øyeblikk som leadgitarist, til tross for et – i likhet med resten av gjengen – noe animert ytre. Kanskje Stax’ inntreden i bandet gjør at han føler han må måle krefter med høyere makter, jeg vet ikke, men de later til å trigge hverandre mot nye høyder, de to gitaristene. De få leadsene Stax gjør er også av det gispende slaget. For en helt sjukt begavet gitarist han er.
KBT er et helt ideelt liveband å se for dem som elsker rock’n’roll, og de finnes jo fortsatt. De fikser balansen mellom å være joviale, lekende og morsomme til samtidig å være faen så autoritære, tøffe og farlige. De har ingen svake ledd, er tighte som bare fy og kverner ufortrødent på som om de aldri har gjort annet.
Jeg er nesten glad de ikke avsluttet konserten med å spille «Lost Cause» av Cosmic Psychos (som er å finne på sisteskiva). Det tror jeg verken kroppen eller hjernen min hadde tålt. Takk for en helt enestående kveld.