Matt Berry slår likevel i hjel alle fordommer, med én hånd på ryggen, og den andre rundt mikrofonen. For dette er ei gjennomført dritbra skive.

Vi har sett og hørt utallige og grelle eksempler på dette før. Bluesskiver fra Steven Seagal. Tom Waits-tolkninger fra Scarlett Johansson. Kvasirock fra Juliette Lewis. Blødmer fra Bruce Willis. Eddie Murphy har prøvd seg på hva det nå var. Billy Bob Thornton og Hugh Laurie. Keanu Reeves som bassist i bandene Dogstar og Becky. Lista er uansett lang og vond, med enkelte halvhederlige unntak.

Og da har jeg ikke engang nevnt Kristian Valen. Man er da, tross alt, ikke fullstendig kjip heller.

Matt Berry plasserer seg, takk og lov, uansett på siden av hele sulamitten nevnt ovenfor. Jeg kan ikke redegjøre for hvorfor, men jeg ante faktisk ikke at Matt Berry drev og laget musikk. For meg var han «bare» en fryktelig morsom komiker.

I den litt underkjente sitcom-serien «The IT Crowd» kommer han inn i sesong 2 og endevender hele serien, som den kaklende gale, steindumme, moralløse og hypereksentriske sjefen Douglas Reynholm, hvis enorme utestemme knuser glass.

At denne rollen bekles av samme mann som har laget «Phantom Birds»-skiva er spesielt. Bortsett fra det med stemmen, da. Og at det ordentlige mennesket bak faktisk også er en proff musiker. Berry sto selv for musikken til sine egne serier «Toast of London» og «Snuff Box», og laget også musikken til (og spiller i) Steve Coogans strålende serie «Saxondale».

Han bidrar også på den siste Desert Sessions-utgivelsen fra i fjor, Josh Hommes attråverdige jammeprosjekt, som både låtskriver og vokalist. Men der ble han også lansert som «The British Comedian», og på en veldig tullete låt, der han attpåtil synger tullegebrokkent engelsktysk.

Men han har gitt ut regulære skiver før, han. «Phantom Birds» er sågar hans åttende album, som er intet annet enn sjokkerende for undertegnede, som er intet annet enn sjokkerende for en som tror at man har oversikt (som man åpenbart ikke har, at man aldri lærer).

Det er også mye rart på de forrige platene (som jeg nå har skummet meg gjennom), og de veksler fra easy listening, progrock, og melodiøs crooning i skjæringen jazz/soul, til duett med Paul McCartney (!). Han har til og med gitt ut et eget album med egne tolkninger av gamle, britiske TV-introer.

Disse skivene er uansett relativt ujevne. Så kommer han med dette. Dette!

«Phantom Birds» er et gjennomgående, velprodusert og elegant utført album, der 13 låter tikker inn på sympatiske 33 minutter. Berry synger helt fantastisk, og han er da heller ingen novise som bare leier inn en haug proffer til å gjøre all jobben, og stiller seg selv og navnet sitt i front. Han spiller alt av gitarer (seks- og tolvstrengs elgitar), munnspill (som han, i motsetning til mange andre som bruker det, faktisk kan spille på), piano, mellotron og keyboard osv.

På toppen av det hele har han skrevet låtene, tekstene og i tillegg produsert. Det er ganske vilt, iallfall når man sitter her med det ferdige produktet og hører gjennom skiva for åttende, niende gang. For det låter jo helt enormt, og ikke bare på en sånn teste-nye-høyttalere-på-Hi-Fi-Klubben-måte, men på en «Dette har jeg lyst til å eie på fysisk format»-måte.

De eneste andre bidragsyterne her er trommis Craig Blundell, som er helt ukjent for meg (uten at dét i seg selv betyr noen verdens ting), men som slår helt suverent og lekent, samt pedal steel-veteranen B.J. Cole, som har holdt på siden midten av syttitallet, og spilt på skiver med alt fra T Rex, Scott Walker, Elton John og David Sylvian til Verve, Björk og Beck. I tillegg har han turnert live med R.E.M. og The Stranglers og gitt ut en haug soloskiver.

Cole kan også sakene sine til gagns, og med et par unntak er steelgitarene et vesentlig bakteppe på hele skiva, da de lekkert underbygger sårheten og tristessen i låtene til Berry. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg gjettet på at dette var et amerikansk band med en britisk vokalist, for det vi hører er ganske trygt forankret i den musikalske arven fra andre siden av Atlanteren.

Etter sigende er det Dylans mesterverk «John Wesley Harding» (1967) som har vært malen det har blitt jobbet mot, skiva der Han Far gikk tilbake til røttene og penslet seg inn mot country, som en elegant overgang til «Nashville Sklyline» (1969). Legg til en dash Roy Orbison og tidlig Neil Diamond, og du har en idé om hva han driver med her.

Dette velspilte, utsøkt velproduserte og smekre albumet er ikke laget av en vittig skuespiller som bare ønsker å ha det gøy på si, for å leve ut drømmen om å bli popstjerne. Det er derimot ei skive laget av en ambisiøs musiker som vet hvordan han vil det skal låte, og som overbeviser hele veien gjennom.

Årets mest gledelige og, på sitt vis, merkelige overraskelse. Etter eksperimentering i forskjellige genre, håper jeg Berry fortsetter i dette sporet, for dette er noe han behersker med bravur.