I løpet av en nesten tiårig scenekarriere så har duoen vaket i vannskorpa til den virkelige eliteserien av singer-songwriter-country-americana- universet. Fjerdeplata løfter dem et hakk høyere opp på stigen dit.

Satt opp mot de tre foregående platene så er det først og fremst tre ting som skiller: tekster, tempo og produksjon. Der de tre tidligere baserte seg på de trygge og noe konservative musikalske rammene du finner innenfor sjangeren så har de på «Ruins» turt å bevege seg ut på dypere vann – både følelsesmessig og musikalsk.

Fremdeles er det søstrenes klokkeklare stemmer og harmonier som er ryggraden i musikken, men de har fått en dypere klangbunn i både sine harmonier og tekster.

Skiva er bredt sammensatt. Flere av låtene er direkte catchy og up-beat, mens andre føles som ektefødte slektninger til god, gammel følelsesdryppende honkytonk.

Med seg på plata har de fått produsent Tucker Martine samt flere gamle ringrever fra de innerste sirklene av americana. Liker spesielt Wilco-trommis Glenn Kotche – en av verdens fremste på sitt instrument.

Dette merkes i tightheten som preger arrangement og lydbilde. Det er ofte tøft, tungt og sprettent. Samtidig er – som tidligere sagt – stemmene til Klara og Johanna det viktigste.

Jeg hadde tenkt å gi toppscore, men lander på en solid femmer for «Ruins». Etter en god del gjennomlytting av skiva føler jeg at de ikke helt når fram til klassikerstatus – selv om flere spor står meget sterkt. Blant låtene som viser «nye» First Aid Kit vil jeg trekke fram «It’s a shame» – som også er sluppet som singel, «My wild sweet love» og førstesporet «Rebel heart». Til de mer tradisjonelle sangene hører tittelsporet «Ruins» og «Postcard».

Virkelig bra.