Navn: Adrian Angelico Band: Soloartist/operasangerGig-aktuell: Konsert i Domkirka den 5 februar, med pianist Sergej Osadchuk.

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Jeg er operasanger og synger på konsert- og operahus rundt om i verden

– Du får en pistol mot tinningen og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion.– Jeg trenger da ingen pistol for å synge der! Jeg ville valgt «Bohemian Rhapsody». Og hele Alfheim skulle vært med på koret! Jeg hadde faktisk betalt for å få høre dem ta den høye operatonen på slutten! Det hadde vært så kult!

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Tja, det er vel ensomheten og alle køene man må stå i på flyplasser etc. Men det var et kjedelig svar, så jeg sier heller: da jeg glemte teksten i en italiensk opera og måtte improvisere med navn på pastaretter for å fylle inn melodien.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på rideren.– Fleece-pysj til alle bak scenen. Fordi det er uvant med vanlige klær siden koronaen. Og vann fra elva nedenfor huset til besteforeldrene mine i Oldervika. Også røde m&m’s, servert i champagneglass. Det ville være et pluss hvis de serveres av trente aper sprayet med gullglitter. Også en fluffy terapi-katt som liker opera og kos og en pratsom, «artigkar» fra Tromsø som kan fortelle historier mens man sitter i sminken.

– Nevn et band du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Tja, jeg har verdens bredeste musikksmak. Men siden jeg er operasanger så opplever jeg at det er mange som ikke tror at vi liker andre sjangere. Så da må jeg vel nevne Metallica.

– Vi gir deg guddommelige krefter, som gjør at du får gi nytt liv tilbake til en død musiker– Jeg er operasanger så jeg sier selvsagt, Wolfgang Amadeus Mozart. Han virker som den artige av musikkgeniene. Jeg har masse å spørre ham om, og tror han ville vært kul å feste med.

– Men skal vi gjenopplive ham synes jeg vi gjør det etter koronaen. For vi får jo ikke feste, og jeg gidder ikke å forklare en 1700-tallsmann de forvirrende restriksjonene vi har for tiden. «Joda, Wolfgang, du kan drikke alkohol. Men kun om du spiser også. På en meters avstand fra de andre, vel å merke. Vi har PEST!» Det gir liksom ikke helt den gode feststemningen jeg var ute etter.

– For at balansen skal opprettholdes, må en annen musiker innstille sin produksjon. Du slipper å ta livet av noen, men hvilken musiker kunne du tenke deg å bringe til evig taushet? Og hva har vedkommende gjort for å gjøre seg fortjent til det?– Kommer ikke på noen, men kanskje de som produserer panfløyte-«musikken» til heis og telefon?

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Utendørskonsert på Svalbard om vinteren. For det første, fordi det er en arktisk ørken. Tørr luft er ikke bra for sangstemmen. For det andre har jeg aldri prøvd å synge med en rifle hengende over skulderen. Det kan jo umulig være særlig ergonomisk? Og til sist: Jeg har sett nok Disney-filmer og vet derfor at klassisk sang har en forlokkende kraft på dyrelivet. Jeg har ikke noe imot litt polarrev og søte, kortvokste reinsdyr med meg på scenen. Men isbjørn blir nok litt «too much».

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Oi, oi! Så mykje arti’ man kunne valgt da! Kanskje litt sånn, Lady Gaga-pop? Noe storslått Queen-inspirert? Eller musikal! Men kun om de hadde tolerert at jeg ikke kan danse, med mindre de var ute etter en «stankelbensmygg-på-glattisen-look».

– Når kjente du sist trangen til å banne høyt?– Hele denne måneden, egentlig! For nå er jeg lei over å få avlyst nesten all jobb og inntekt i snart ett år. Snakk om å ende med noe muntert og oppløftende, eller hva? Haha! Men derfor er jeg da ekstra lykkelig og takknemlig for å få komme hjem til fødebyen nå. Tusen takk til Nordlysfestivalen for at de klarer å kjøre noen av konsertene digitalt!