Skiva ble sluppet i hennes hjemland Australia i november, og de 500 LP-ene som ble trykket på blå vinyl, koster allerede en formue. Mye skal gå fryktelig galt om ikke navnet hennes blir mer og mer kjent utover i 2020.

Ved første gjennomlytt ble jeg ganske satt ut, både av den helt vanvittige stemmen hennes, men også av det faktum at dette er laget og gitt ut i vår samtid. Om noen hadde presentert dette til meg, og sagt at det var en underkjent, australsk hybrid av Joni Mitchell og Bob Dylan som aldri slo gjennom på 60- eller 70-tallet, hadde jeg ikke reagert overhodet. Jeg hadde bare blitt sjokkert over hvor dumme de må ha vært på den tiden, sånn siden hun ikke slo gjennom.

Cummings hadde filmet seg selv mens hun spilte en spinnvilt sterk versjon av Dylan-klassikeren «It's All Over Now, Baby Blue». Kun bevæpnet med en kassegitar, noen svært tiltalende omgivelser (man ser iallfall både Grateful Dead-, Dylan-, og Bon Scott-effekter stablet strategisk opp i bakgrunnen), og dette opptaket var altså nok til at plateselskapet Flightless Records (eid av sine landsmenn i det velrenommerte orkesteret King Gizzard & the Lizard Wizard) tilbød henne kontrakt.

Det er ikke rart. Hun synger med en punch, og med et register som er helt hinsides, og hun har da også blitt snappet opp av flere i undergrunnsmiljøet i hjembyen Melbourne, der hun allerede har gjort supportjobber for fintfolk som både Evan Dando og J Mascis. Forståelig nok. Hun kommer garantert til å spille med mange flere, og enda mer kjente, i årene som kommer.

Debutplata hennes består av ni helt nedstrippde låter, primært sentrert rundt hennes stemme og kassegitar (som er tunet ned), men også supplert av forsiktig piano. Dog er det ikke perk eller trommer overhodet, en sjeldenhet å høre i dag. Hun er mer enn stødig på gitar, men det er jo først og fremst stemmen dette handler om.

Stemmen, med Stor S. Herregud, hun synger altså så kraftig, så dypt, så presist og så tøft at jeg sliter med å skjønne at dette er en debutant. Fordi det høres så forbanna ferdigutviklet ut. Vel, det er jo sånn det blir, når man har med et rått talent å gjøre.

Jeg tror det er hennes egne låter, alle sammen, men jeg er ikke sikker, for det er sparsomt med informasjon å finne på nettet, og det at undertegnede ikke kjenner noen igjen, er virkelig ingen garanti for noe. Hun har ikke egen Wikipedia-side engang. Enn så lenge.

Å si at dette er et mesterverk, er definitivt å strekke strikken for langt. Låtene kan også gli litt over i hverandre, selv om det bare er ni av dem. Men dette er åkkesom en hardtbankende sterk debut fra et talent helt utenom det vanlige. Ikke ofte det dukker opp slikt som dette, helt ut av ingenting. Det er så gøy at slik fortsatt skjer. Jo da, det lages fortsatt bra og ny musikk. Om noen skulle være i tvil, da. Det sies og skrives jo så mye rart om dagen.