Å si seg uenig i dette faktumet er som å løpe inn i en offside-felle, i en retorisk hengemyr, mens Satans smådjevler bedriver skytetrening med sine rock-kanoner.

Men det er én gromlåt folk aldri drar frem, og ukas låt er derfor «Dirty Women». Låten er sistesporet på «Technical Ecstacy», som ble nest siste album fra det ekte Black Sabbath, bestående av Tony, Geezer, Bill og Ozzy.

På dette tidspunktet (1976) hadde traktorlassene med sprit og kokain gjort stor skade på det kreative samarbeidet mellom gutta boys fra the Midlands, men i de syv minuttene vi her snakker om tangerte kvartetten egen tidligere storhet. Jeg vil også skyte inn at orgelspillet til deres stonerkompis fra bakgatene Birmingham, Gerald Woodroffe, er utrolig delikat.

Å beskrive et gitarriff er selvfølgelig en litt corny øvelse, men «empati» «forsikring» og «sykkelhjelm» er tre ord som ikke illustrerer denne melodifrasen. Headbanging blir derimot en fysisk nødvendighet når tordenskrallet fra gitarstrengene penetrerer ørene.

Ozzys surking sklir her over i bredbeint, macho skråling. Endelig har en snill venninne tatt ansvar og «skrellet bananen» hans, høres det ut som. Øyeblikk som dette er hvorfor noen hater, og andre elsker, rock.

«Take-away women for sale» er neppe et uttrykk de fleste rockband føler seg spesielt fristet til å bruke i 2018. Men som alltid, mener Ozzy det godt – også i rollen som horekunde. Han trenger jo bare litt trøst, så sliten og trist og trist som han er, stakkar. Og selve låten ender jo også i durstemt lykkerus. På tide å finne en pub som fortsatt er åpen, er følelsen man sitter igjen med.

Fun fact: Ifølge Tony Iommis selvbiografi spilte The Eagles inn «Hotel California» vegg i vegg da «Technical Ecstasy» ble festet til teip i Miami. Softrockerne fra California måtte ved flere anledninger stoppe sine opptak, fordi det enorme volumet fra deres okkulte naboer blødde gjennom studioveggen. Tenk hvis Sabbath-gutta hadde hatt forsterkere som gikk til elleve!