HALVDAN SIVERTSEN Telegrafbukta, fredag
Som 80-tallsbarn – og dermed en del av «generasjon Labbetuss» – er det nesten umulig å bli noe annet enn sjarmert av Halvdan Sivertsen, for en mer jovial artist skal man lete lenge etter. Da hjelper det i tillegg at mannen står bak mange av landet mest folkekjære viser, og det kan knapt finnes en eneste nordlending over myndig alder som ikke kan minst halve teksten til «Sommerfuggel i vinterland», «Kjærlighetsvisa» og/eller «Ti tusen tommeltotta», en hypotese som langt på vei ble bevist under fredagens åpningskonsert.
Vanligvis betyr en konsert med Halvdan Sivertsen like deler musikk og stand-up-komikk, noe som også ble tilfellet fredag. Etter å ha smelt i gang konserten med gladlåtene «Levende lyd» og «Tenne på musikk» kom også entertaineren i ham fram, da livet under pandemien skulle beskrives:
– Æ holdt på å klikke, og venta bare på å bli henta av menn i hvite frakka. «Klikk og hent», som det hete, ble det forklart til et humrende publikum.
– Heldigvis va polet åpent.
Med vitser som dette, ble stemningen fort akkurat så hyggelig som man kunne forvente, og selv i fredagens uinspirerende gråvær var Halvdans evne til å kommunisere og vitse med publikum ikke noe annet enn imponerende. Det er ikke hvem som helst som klarer å lage trestemt kor av absolutt hele festivalpublikummet i god tid før barne-TV, som han klarte med låtene «Frihet» og «Værsjuk», sistnevnte servert med et svært passende musikalsk nikk til slageren «Sunny Afternoon» av The Kinks.
Man kunne nok ikke kommet utenom landeplagen «Ti tusen tommeltotta», enten man ville eller ei, og i live-sammenheng har Halvdan hatt for vane å dra den i forskjellige versjoner og i ulike sjangre, noe som ofte kan bli litt for mye av det gode for enkelte. I Telegrafbukta ble vi imidlertid servert den faktiske albumversjonen, etter en kort smakebit av den svenske danseband-versjonen «Tio tusen röda tottor». Det var uansett hyggelig å slippe rap-versjonen, som han dro på Karlsøyfestivalen for noen år siden.
En form for rapping fikk man derimot i låta «Sverre nord i verret», hvor artistveteranen til og med fikk stukket inn en velplassert «Yo-yo-yo, motherfucker», til deler av publikummets store begeistring.
Med et upåklagelig velspilt orkester, en låtkatalog få kan matche, samt vitsing om både tannpirkere på fylla, måker og TIL-drakten, var det få dødpunkter å nevne, selv om man kanskje ikke er like stor (musikalsk) fan av alt mannen har kokt fram i løpet av karrieren. Da kan man også tilgi litt småsur sang her og der, som muligens kunne skyldes det småsure været.
Det burde likevel ikke herske noen tvil om at Halvdan Sivertsens musikk er en del av den kollektive folkesjela, og mannen er som nasjonalskatt å regne, og på låtperlene «Sommerfuggel i vinterland», «Kjærlighetsvisa», en smårotete versjon av «Vi vil leve lenge» og selveste «Brudemars fra fuckings Lødingen» (som han selv presenterte den som), trengte artisten knapt å bruke mikrofonen selv, og etter sin tilmålte tid og avslutningslåta «Venner», holdt publikum konserten gående en liten stund til, helt på egen hånd.