TEX PERKINS AND THE FAT RUBBER BAND «Other World» (Source Music)
Andre skive ut fra det fortsatt relativt nye bandet til australias rock’n’roll-ikon Tex Perkins, mannen som er en fascinerende blanding av Johnny Cash, 70-talls-James Williamson, Nick Cave, Kris Kristofferson, John Cleese og Ernest Hemingway.
Gjennom et 40-årig liv på den australske rockscenen har han sjarmert, sjokkert, skremt vannet av og fascinert en stadig større fanskare; helt fra de første skivene med kultbandet The Beasts Of Bourbon, via ei solokarriere som har vekslet mellom alt fra cheesy 70-tallscrooning til smektende country. Det aller meste i katalogen er gullforgylt, noe som også gjelder dette bandet.
Den selvtitulerte debuten i 2021 med The Fat Rubber band var e
kstremt bra, og jeg angrer på at jeg ikke hadde den med på min egen topp 10 fra året, for det hadde den fortjent (for hva nå enn dét hadde vært verdt). At de kommer såpass fort tilbake tar jeg som et godt tegn, at de er inne i en bra steam.
Navnet på backingbandet er åpenlyst og skamløst stjålet fra gitarikonet Link Wray og hans «Beans and Fatback» fra 1973. Tex og våpendrager Matt Walker (medlåtskriver, produsent og bandmedlem) er store fans av Wray, og nettopp den felles kjærligheten for nevnte album ble en slags mal de jobbet mot når denne skiva skulle i støpeformen. La oss også gjøre dette til en oppfordring til å sjekke ut Link Wrays eminente soulskiver, forgjengerne «Link Wray» (1971) og «Mordicai Jones» (1972).
Låtskriverprosessen mellom ham og Walker beskriver Tex selv som en slags tenniskamp, der ideene har blitt slengt frem og tilbake over nettet, og der låtene vekselvis har én av signaturene, slik Jagger/Richards og Lennon/McCartney før har gjort med, må man kunne si, relativt stort hell.
Denne skiva er betraktelig mer bluesdreven enn debuten. Ved første gjennomlytt var jeg ikke forberedt på dette, og satt derfor igjen med litt bismak, da jeg ventet mer av den separate magien fra enkeltsporene, som var tilfelle med minst 7–8 av låtene på forgjengeren.
Her er det annerledes, da hel skiva er mer skrudd sammen som en helhetlig, sammenhengende og sømløs materie, der låtene føles vevd inn i hverandre, og der stemningene, de både vakre og creepy stemningene, er grunnmuren det spinnes rundt. Det betyr derimot ikke at det ikke er melodier her, for det er en rekke av dem også.
«Forgive Us Our Children» kunne vært skrevet sammen av åttitalls-Nick Cave og syttitalls-Patti Smith og er en personlig favoritt. Låten er så suggererende, så seigt magisk og vanedannende at det er en fryd, og her synger Tex helt latterlig kult.
Han er i det hele tatt en mann som bare har blitt bedre og bedre å synge, som i seg selv er naturstridig, og han har dette vekselvis autoritært skumle og sexy utfordrende i seg som man aldri skjønner om er truende eller forlokkende. Det er jævla fint å høre på uansett.
«Endetidsblues» har Tex selv kalt skiva, og det er jo en vakker betegnelse på en musikkgenre som burde ha gode vekstvilkår i det Herrens år 2023. Skal verden først gå til helvete, er det viktig å gjøre det med stil, og med et soundtrack som gjør at vi synke ned i fortapelsen med hevet hode, med kaptein Tex stående på dekk, svingende med ei flaske bourbon. Heldige dem som skal se ham og bandet under årets Loaded-festival i Oslo.