Obs! Lytt til samtlige album i bunnen av artikkelen.

DRUGDEALER «Hiding in Plain Sight» (Mexican Summer)

Narkobaron eller ei – det er en berusende reise Michael Collins alias Drugdealer tar oss med på, gjennom ni låter. Noen ganger trenger man å jevne ut et mentalt landskap preget av hverdagens bekymringer. Da føles det det svært godt å få ro i sjelen, og «gjemme seg litt», i selskap med denne unike artisten.

Stevie Wonder. Elvis Costello. Nick Lowe. Elton John. Om du setter pris på låtskriverkunsten, fantasien og lynnet til de nevnte kjempene anbefaler jeg å krype under dyna sammen med Drugdealer.

«Hiding in Plain Sight» har en frisk og moderne aura. Dette er paradoksalt da albumet også kan regnes som en totalt uironisk hyllest av 70-tallet. Noen typer musikk holder seg beviselig relevant hos stadig nye generasjoner av både artister og publikum.

I Michael Collins’ platesamling finner vi garantert mye myk soul og lettbeint funk skapt i etterkant av den psykedeliske æraen. Det er også drypp av jazz og rock å spore i cocktailen Drugdealer har mikset.

Det er allikevel én komponent som skiller seg positivt ut, og tidvis stjeler oppmerksomheten på dansegulvet: Collins’ åpenbare elsk for country. Det avsindig vakre åpningssporet «Madison» sminkes ytterligere med smakfull bruk av lap steel, mens «Hard Dreaming Man» høres ut som et samarbeid mellom Merle Haggard og Jim Ford.

«Hiding in Plain Sight» er et av de mest særegne og aller, aller beste albumene jeg har hørt i 2022.

CULT MEMBER «Infinite Death» (Loyal Blood Records)

Kultmedlemmer er å ta litt hardt i, men det er lenge siden gjengfølelsen var så tydelig i et band som hos Cult Member.

Kvartetten fra Tromsø danner en felles front, der artilleriet består av thrash metal og hardcore punk. At det låter kuler og krutt er ikke noe sjokk med tanke på bandmedlemmenes tunge og tøffe CV, der vi finner blant annet Jabba, Die A Legend, Reptile Master og Box of Mothers.

Vokalist Julian Earley er ferskingen i flokken, og man kan jo spørre seg hvorfor denne råtassen av en eksilamerikaner ikke har frontet et band tidligere. Earley er kanskje en «Johnny-come-lately» på musikkscenen, men lyden han presser gjennom mikrofonen er som å høre et pubertalt pinnsvin gjennomgå brutal elektrosjokkbehandling.

Vokalen danner derfor en perfekt kombo med den knivskarpe riffinga til gitarist Casper Nilsen. Stilsikker turbotromming fra Truls Norbye, og bælfeit buldrebass fra Rolf Ole Rydeng Jenssen, toppes med «gjengvokal» så macho jeg frykter at det vil vokse frem svette, hårete testikler på høyttalerne. Det er så harry at man bare må glise, før man kaster seg hodestups ut i den imaginære moshpiten på stuegulvet.

Kulten lever! Det er bare å melde seg inn om du liker musikken din aggressiv og hyperaktiv, men samtidig underholdende.

LADY FRIEND «Songs From the Guesthouse» (Mother Likes It Records)

Trenger du et album som stenger høstkulda ute, og lar de siste restene av sommer puste deg varmt og forsiktig i fleisen? Da er debuten til Lady Friend rett medisin.

Bak Lady Friend-navnet finner vi Anne Mette Hårdnes, som mange vil kjenne som én halvdel av den lavmælte americana-comboen Sweetheart. Som Lady Friend er boots og brodert skjorte byttet ut med sandaler og singlet. Her er det årgangspop og softrock fra den amerikanske vestkysten som gjelder.

Hårdnes’ lune stemme og myke pianotoner er perfekte redskaper for å male frem bilder av varme solnedganger, der drinken er trygt plassert i hånda og tærne dyppes i det lunkne saltvannet. Rytmeseksjonen bestående av brødrene Engen (Mats på bass og Christer på slagverk) pumper ekstra liv inn i akkordrekkene, mens Label-sjef Magnus Jacobsen plukker på gitarstrengene som en hybrid av Stephen Stills og Jerry Garcia.

I tillegg til backingbandet har halve eliteserien i norsk rock stått i kø for å få bidra på Anne Mette Hårdnes’ soloprosjekt. Øystein Greni, Knut Schreiner og Torgeir Waldemar er blant gjestegitaristene, mens «presidenten av perkusjon», Anders Møller, kverner rytmisk pepper over partiene som trenger litt ekstra piff.

Lekkert spill og fjongt lydbilde skal man ikke kimse av, men det er allikevel låtene som gjør dette albumet til en svært tilfredsstillende lytteopplevelse. Hårdnes har komponert musikk som er uforutsigbar ved første lytt, men fester seg i hjernen ved gjenhør. Om du trenger en smooth start på helga, eller lyd som stryker deg medhårs søndag, bør «Songs From the Guesthouse» gjøre susen.

LEE FIELDS «Sentimental Fool» (Daptone Records)

Det var egentlig på tide at han «kom hjem» til Daptone-kollektivet, 72 år gamle Lee Fields. At en av soulmusikkens ringrever og virkelige stayere nå samarbeider med de flinkeste og smarteste retro-soul-disiplene, er en naturlig tanke.

Resultatet høres da også svært naturlig ut. Daptone-ensemblet er kanskje hjemmehørende i hipstermekkaet Brooklyn, men de backer sin mann med et lydbilde varmere enn en gatefest i Memphis sommertid.

Det formidable backingbandet spiller hele veien på vokalistens styrker. Og styrkene er det mange av. Som albumtittelen hinter til synger Fields deep soul som om han er i ferd med å drukne i et basseng av tårer. Han synger gospel som om han har en hotline til Hen Der Oppe. Samtidig triller Lee ut så frekke og funky greier at han fremstår som nabolagets notoriske «fettoter».

Lee Fields formidler både tumultene og de grå hverdagene i et kjærlighetsforhold på et sjeldent troverdig vis. I den mollstemte funk-bomba «Two Jobs» setter han også fingeren på pulsen av slitet og bekymringene arbeiderklasseamerikanere lever med hver eneste dag.

Neste måned slippes dokumentarfilmen om denne evige underdogen som nektet å gi seg, og endte opp med å levere kremplater på løpende bånd. «Sentimental Fool» vil utgjøre et glimrende soundtrack, siden albumet – bevisst eller ei – oppsummerer Lee Fields mange sider som artist.

BEHEAD «Choose Your Death» (Burning Coffin Records)

Få, om noen, sjangere har så bred geografisk spredning som metal. Det er utrolig fascinerende å høre nye, fete band som fortsetter å poppe opp av undergrunnen – på alle kontinenter.

Behead fra Chile er riktig nok ingen ferskinger, men «Choose Your Death» er langspillerdebuten fra denne turboladede kvartetten. Jeg håper bandet ikke forblir en av metalverdenes mange godt bevarte hemmeligheter, men derimot får sjansen til å penetrere øregangene til alle som liker sin metal kjapp, hard og old school.

Vokalist/gitarist Esteban González opptrer som en ung latino-utgave av Chuck Schuldiner (R.I.P.). Om du i tillegg til nestorene Death liker 80-tallsutgivelsene til Sepultura, og setter pris på thrash metal av tysk panzer-format, bør Behead blåse huet av deg.

«Choose Your Death» er som en liten godtebutikk, der reolene er fulle av classic godis fra ekstremmetallens barndom og ungdomstid. Behead nasker som ravner fra sine helter, og kunstnerisk moralisme har heldigvis ingen plass innen metal. Moralen er heller: Det er greit å stjele så lenge du er lur nok til å plukke fra øverste hylle, og ikke fra tilbudskurven.

Bandet har uansett egenart nok som følge av at de blander så mange både brutale og melodiøse komponenter, i stedet for å låse seg fast i ett bestemt sjangeruttrykk. Spill høyt!