Åpningssporet, eller «førstelåten på A-sida», som det også het en gang, er det aller viktigste på ei plate. Det leder an, det skal fange interessen og det skal gi deg videre lyst til å gyve løs på resten. Med strømming og skipping og lister og alt det der, har opptattheten rundt denne svært viktige magien svunnet kraftig hen, men det betyr selvsagt ikke at det ikke er viktig. For det er dritviktig.

Her er derfor 40 helt saklig og objektivt utvalgte førstespor som er de aller beste som noen gang har åpnet sine respektive rockalbum. Et begrensende kriterium er at vi selv må digge låten, skiva og bandet, og at albumet har en viss status der ute, mer enn at den bare har bodd fysisk i Feedback-journalistenes platehyller. Dessuten er det maks én låt per artist, ellers er det noen her som ville hatt både to og tre på lista.

For forvirringen – og spenningens – skyld er også alle vinnerne på denne lista ekskludert fra oppfølgeren «De beste avslutningslåtene – gjennom tidene», som kommer på nyåret.

Og du store all verden, så mange knallgode og eminente førstelåter som måtte ryke ut. Her er uansett fasiten. Kjør debatt!

NB: Titlene er i uprioritert rekkefølge.

Her er dessuten ei spilleliste med de utkårede åpningssporene. Tidal- og YouTube Music-versjon nederst i saken. Enjoy!

1. THE ROLLING STONES «Gimme Shelter», fra «Let it Bleed» (1969)

Man har en god sak om man hevder dette er tidenes åpningslåt, og attpåtil den beste Stones-låten. Det renner blod, mord og elendighet ut av høyttalerne, i så vel tekst som i fremføring. De forsiktige gitarene til Keif leder an, før hele bandet, assistert med produsent Jimmi Miller på maracas, kverner hele låten fremover.

Jagger synger helt fantastisk, men det er den kvinnelige gjestevokalisten Merry Clayton som stjeler showet, som leverer en god søknad til tidenes råeste vokalprestasjon, ifølge myten oppringt og bedt om å komme i studio midt på natta, noe hun gjorde, iført pysjamas og ruller i håret.

2. IKE & TINA TURNER «Workin’ Together», fra «Workin’ Together» (1970)

Som konsertband var The Ike & Tina Turner Revue en kraftpakke få, om noen, kunne hamle opp med. En eksplosiv miks av soul, blues og rock var duoen kjennemerke, men de tok også turen ned i kjelleren. «Workin’ Together» har en herlig sentimentalitet. Tina Turners bønn om forandring stikker godt i sjela, og sender alle dustene som hevdet at hun kun kunne skrike som ei kråke rett i skammekroken.

Ike var i utgangspunktet svært glad i å låne hits fra sine mer kjente, hvite rock-kolleger, men «Workin’ Together» er prov på at han var en glimrende låtskriver i tillegg til bandleder og arrangør.

3. IGGY AND THE STOOGES «Search and Destroy», fra «Raw Power» (1973)

Et fengende riff åpner jovialt og fint i sju sekund, før rockens Darth Vader, James Williamson, kommer inn fra høyre, bevæpnet med en Les Paul det høres ut som han trakterer med barberblad i stedet for plekter, og begynner å spille solo. Så kommer Iggy – i bar overkropp, gnidd i peanøttsmør og glitter – og skriker fra rennesteinen at han har hjertet sitt fullt av napalm.

Uhyggen er etablert, og det er duket for et album så mørkt og farlig at det aldri har blitt toppet siden, selv om mange har prøvd. Heldige de få som fikk oppleve å høre dette åpne ei skive i 1973, som sikkert må gå til sjokkbehandling den dag i dag.

4. NIRVANA «Smells Like Teen Spirit», fra «Nevermind» (1991)

Gitarriffet, og den påfølgende eksplosjonen, er siste gang i rocken at én låt på samme vis klarte å kapsle inn en hel generasjon frustrerte og rocksultne tenåringer som på nytt var lei av at rocken hadde spist seg mett, baktung og lei, slik tilfellet også var da punken traff 15 år tidligere.

Låten forandret alt, så å si over natta, i god kombinasjon med en snerten musikkvideo pushet hardt av MTV. At den ble valgt som åpningsspor på gjennombruddsalbumet er kanskje det mest logiske valg av åpningslåt noensinne. Man trenger bare høre de to første sekundene, så vet man umiddelbart hvilket herlig kaos som venter rundt neste sving.

5. THE VELVET UNDERGROUND «Sunday Morning», fra The Velvet Underground & Nico (1967)

Et av de mest myteomspunne, innovative og legendariske debutalbum som er gitt ut, og ei skive som tidvis er helt enormt kvass, mørk, streng og utilgjengelig, men der omtrent hver eneste låt er å regne som selvstendig klassiker. Det smarte her er likevel hvordan det søte, vakre og lettfattelige åpningssporet lurer lytteren inn i all herligheten, og det var heller ikke tilfeldig.

Da skiva var ferdig innspilt, ønsket produsent Tom Wilson en mer tilgjengelig åpningslåt, som også kunne bli singel, og det var sågar meningen at det var Nico som skulle synge den (de gjorde den live med henne flere ganger), men det ble Lou Reed som til slutt la på vokalen. Og så åpnes døra inn i det mørkeste mørket, men da er det (heldigvis) for sent å snu.

6. DR. FEELGOOD «She Does it Right», fra «Down by the Jetty» (1975)

Det nylige dødsfallet til gitarist Wilko Johnson har gjort at mange av oss har dykket ned i den tidlige katalogen til uforlignelige Dr. Feelgood, og det er jo «Down by the Jetty»-skiva man ender opp med hver gang, ei skive som sendes ut i stormen med åpningssporet «She Does it Right».

Wilkos kjappe, hoggende riff, der det høres ut som om han kjefter på folk med gitaren sin, og der det er helt ufattelig å skjønne at han spiller uten plekter, slår an tonen på ei av de tøffeste skivene som kom på midten av syttitallet. Det er både tøft og dritskummelt, slik rock var ment å være, og man kommer neppe til å høre noe lignende noen gang.

7. MOTÖRHEAD «Ace of Spades», fra «Ace of Spades» (1980)

«Who are these three Mexicans and how the hell do they play so fast?», uttalte Anthrax-gitarist Scott Ian at var hans første tanker da han satt med coveret i hendene og lyttet på Motörheads største hit. Låten er både tittel- og åpningsspor, og mer enn det aller meste annet en klassiker som bygger bruer mellom hard rock, punk og metal.

Den buldrende traktorbassen og den raspende stemmen til Lemmy, de kantete riffene fra Fast Eddie Clarke og de spinnville trommene til Phil «Philthy Animal» Taylor, er reisverket til en låt så idiotisk fengende og adrenalinproduserende at det eneste du vil gjøre er å bedrive hærverk og bryte fartsgrenser. Skiva inneholder et vell av evergreens, men det er og blir åpningssporet de må måle krefter med, og da når ingen av dem helt opp.

8. COSMIC PSYCHOS «Lost Cause», fra «Go the Hack» (1989)

Få kjernekraftverk innen ur-rocken kan matche Cosmic Psychos. De australske traktorpunkerne er ikke akkurat kjent for å trippe rundt grøten med kosetøfler på, og «Lost Cause» viser hvor ufattelig befriende det er å kjøre plogen rett inn i det man måtte ha mest lyst til å kjøre den inn i.

Dette er følelsen av å trampe i sølepytten, skrense med skiene eller banke dritten utav en piñata med bilde av trynet til sjefen. Med andre ord alt som er moro – som tross alt er rockens primærfunksjon. Og har du denne skiva på vinyl, kan du flippe over tid b-sida og få akkurat samme kicket med «Pub». Juhu!

9. LYNYRD SKYNYRD «Saturday Night Special», fra «Nuthin’ Fancy» (1975)

Jada, «Sweet Home Alabama» (som innleder forløperen «Second Serving») vil være et mer åpenbart valg for mange. I mine ører utgjør derimot «Saturday Night Special» sørstatsrockens virkelige peak. For et groove som ligger i bunnen her! Og på toppen drar Ronnie Van Zandt i ordene og tonene med sin naturlige southern drawl. Det feteste er med « … Special» er allikevel gitarspillet, som det ofte er med Lynyrd Skynyrd.

Dette var siste skiva der Gary Rossington og Allen Collins hadde Ed King med på laget, og sammen dannet de en trio av gitarister som kunne riffe, kjøre soloer og harmonere bedre enn alle andre.

10. THE SONICS «The Witch», fra «!!! Here Are the Sonics!!!» (1965)

Det var deres debutsingel, sluppet løs på verden i 1964, og den fikk sågar sparke i gang festen på debutskiva året etter. Absolutt alt som selv på det fjerneste vis kan kalles garasjerock må finne seg i stille seg i køen etter at Tacoma, Washington-bandet slo an tonen og yppet til bråk.

Det er nok å høre de første to sekundene av trommene, før du løper inn i veggen med hodet først og skriker etter mer, og mer kommer det. Med saksofon som en slags ekstra gitar er det et satans lurveleven vokalist G. Roslie legger primalskrikene sine over. Dette er punk før punk og garasjerock før garasjerock, og The Sonics skulle bli skoledannende frem til og med i dag, men det var med «The Witch» det hele startet, både på sjutommer og på debutskiva.

11. KISS «Detroit Rock City», fra «Destroyer» (1976)

Fordelen med å skrive om KISS er at alle alltid er enige med oss, akkurat som at alle er enige i at «Detroit Rock City» er bandets beste låt, og den var til og med så bra at den valgt som åpningsspor både til «Destroyer»-skiva og liveplata «Alive II», med rette.

Albumversjonen er lang, fortrinnsvis fordi introen er lyden av en som setter seg inn i en bil, vrir på tenninga og starter motoren, kjører av gårde og skrur på radioen for å finne noe raff rock, der han blant annet finner KISS-låten «Rock and Roll All Nite».

Så starter gitarene, and the rest is kisstory. Det ironiske er at singelen floppet, mens B-sida (Peter Criss’ «Beth») ble snappet opp og spilt så mye på radio at singelen ble trykket i nytt opplag, der de to låtene hadde byttet roller.

12. THE BEATLES «A Hard Day’s Night», fra «A Hard Day’s Night» (1964)

Det er nok å høre George Harrisons åpne akkord på Rickenbackeren (som vel er tidenes mest ihjeltolkede akkord i populærmusikkens historie) før man blir i spinnvill vigør, for da vet man umiddelbart hva som følger, og det er ikke bare en låt så catchy at man får den på hjernen bare av å tenke på den ene akkorden, men det er også starten på ei skive helt uten en eneste akilles, og der alt er utelukkende Lennon/McCartney-komposisjoner.

Her måtte den dessuten konkurrere med «Come Together», «Help!», «Taxman» og – ikke minst – «No Reply», men det er ingen av dem som når denne til anklene som åpningsspor betraktet, og det er jo dét denne kåringen fastsetter.

13. THÅSTRÖM «Kort biografi med et litet testamente», fra «Kärlek är for dom» (2009)

For mange er dette Joakim Thåströms signaturlåt som soloartist. Den oppsummerer stilen det svenske punkikonet har kjørt de siste 20 årene på briljant vis. Det låter rufsete og minimalistisk, og repeterende lik en pekefinger som prikker på kroppens mest ømfintlige nerve. Låten viser i tillegg Thåströms genialitet som historieforteller, med snodige detaljer som skaper grovkornede bilder i hjernen til lytteren.

14. NICK CAVE AND THE BAD SEEDS «The Mercy Seat», fra «Tender Prey» (1988)

Låten åpner hans første plate med kun egne komposisjoner (selv om to av dem er løselig tuftet på gamle amerikanske blueslåter), og en sterkere maktdemonstrasjon skal man se langt etter. «The Mercy Seat» er en av hans aller viktigste i katalogen hans, denne over sju minutter lange låten om en dødsdømt mann full av religiøse kvaler og komplekser, som snart skal i den elektriske stol.

Låten har ikke regulært vers/refreng, men kverner heller intenst og monotont av gårde, etter en buldrende og desperat start, på The Stooges-vis, og etterlater deg helt utmattet. Den er fortsatt et høydepunkt på hans konserter, men denne studioversjonen har i seg mer enn nok desperasjon og trøkk, og den må høres med lange mellomrom, simpelthen fordi den er så voldsom.

15. BOB DYLAN «Like a Rolling Stone», fra Highway 61 Revisited» (1965)

Al Koopers Hammond B2-orgel byr elegant opp til dans til denne mildest talt ikoniske rocklåten (for nerder: Dette var noen samme mann blåkopierte til åpningssporet «A Guy Like Me» på Green On Reds superbe skive «Scapegoats» 26 år senere), fra ei skive man lett kan si det samme om.

Dylan selv har fortalt at det var en låt han slet voldsomt med, og da han skulle spille den inn, hadde han over 20 ark med tekstnotater, av ham selv beskrevet som «a long piece of vomit», men heldigvis gjøv han løs på faenskapet, og ut i andre enden kom det en seksminutters låt som ikke bare ble et superbt åpningsspor, men også en av tidenes rocklåter.

Plateselskapet Columbia, som mente låten var både altfor lang og kontroversiell, ville ikke engang ha den med på skiva, men ga seg, heldigvis. Det er så man vil skrike «How does it feel – dustemikler?!?» til dem, med fasiten i hendene, 57 år etter.

16. RAMONES «Blitzkrieg Bop», fra «Ramones» (1976)

En låt som mer enn noen annen sementerer The Ramones eminente blanding av catchy pop og vill punkrockenergi (selv om både «I Believe in Miracles» og «Rock’n’Roll Radio» også ville vært gode kandidater). Åpningsstrofen («‘Ey ho, let's go! ‘Ey ho, let's go!») skulle også bli deres slogan (sammen med «Gabba Gabba Hey!», løftet fra låten «Pinhead»), og den sparker i gang et album på under halvtime, som er ei av de mest innflytelsesrike skivene noensinne utgitt.

Det er en perfekt åpningslåt, som fyller en med trang til å hoppe opp og ned, utøve gladvold og kaste kinaputter etter gamle damer. Det skulle dog ta nesten 40 år før skiva solgte til gull, men det var ikke for at det var feil åpningslåt, men for at verden er dum og urettferdig.

17. THIN LIZZY «Jailbreak», fra «Jailbreak» (1976)

Anslaget i låten, der alle instrumentene kicker inn samtidig, og bare drar en akkord, varer i seks sekund før riffet kjører låten gang, men allerede da skjønner man umiddelbart hva som er i gjære, på denne ubestridte syttitallsklassikeren av en låt og ei plate.

Det er så voldsomt og mektig produsert, og det er starten på ei helt skummelt sterk albumrekke på fem skiver over like mange år. «Jailbreak» måtte liksom bare bli både tittel- og åpningsspor til ei skive fans nesten besvimer av kun ved å se coveret. Så får vi heller leve med at åpningslinja i låten er blant rockens aller dummeste («Tonight there's gonna be a jailbreak/ Somewhere in this town». Ja hvor i alle dager kan nå det være slags sted?)

18. THE PIXIES «Debaser», fra «Doolittle» (1989)

Grunnlaget var allerede lagt gjennom en råsterk EP og en debut som hadde vekket stor oppmerksomhet verden over. Nå skulle Pixies slå gjennom, for det var skyhøye forventninger til oppfølgeren «Doolitte».

De tre første sekundene av låten, som bare er Kim Deals hektende bassintro, var i grunn nok. Allerede da skjønte man at det var ei bølle av et album man hadde med å gjøre. Det er minst fem låter som kunne og burde vært singler fra plata, og det kunne vært «Here Comes Your Man» (som har noe «A Hard Days' Night»-magisk over starten), men «Debaser» er så tøff i trynet, den er så desperat og kul, og er knyttneven som baner vei for det som kommer etter.

19. AC/DC «It’s a Long Way to the Top (If You Wanna Rock’n’Roll)», fra «High Voltage» (1976)

AC/DC hadde flere kandidater til denne lista. «Hells Bells» er kanskje den mest åpenbare, mens «Rock’n’Roll Damnation» er et godt hipsters choice. Det er allikevel noe med «It’s a Long Way to the Top». Ikke bare innledet den bandets første ordentlige album. Teksten var profetisk for Bon Scott, som hadde kjørt en skikkelig berg-og-dalbane i musikkindustrien før han ble forfremmet fra sjåfør til vokalist i AC/DC. Og riffet, dere. Man hører jo at dette er starten på noe virkelig stort.

20. SONIC YOUTH «Dirty Boots», fra «Goo» (1990)

Grungebølgen hadde ikke rukket å ta ordentlig fyr, men det var mye på gang, ikke minst fra amerikanske band som hadde holdt til i stallen til fabelaktige SST Records (Soundgarden, Hüsker Dü, Minutemen, Black Flag, Screaming Trees, Bad Brains, Meat Puppets, Dinosaur Jr m.fl.), og nå hadde flere av dem meldt overgang til stort selskap.

Sonic Youth hadde gått til Geffen, og det første som kommer ut av høyttalerne er en låt som bare stanger og stanger før bassen til Kim Gordon etter et halvt minutt drar deg inn loopen, og for en låt det er. Breaket midt i låten, som glir over i masse gitarstøy, bygger seg opp til et crescendo av de sjeldne, og når Thurston Moore brøler «DIRTY BOOTS!», og alt eksploderer, er sannelig jorden et fint sted å være på.

21. TOM PETTY AND THE HEARTBREAKERS «Refugee», fra «Damn the Torpedoes» (1979)

Låten åpner Pettys gjennombruddsskive og er en rock’n’roll-låt så perfekt at de simpelthen ikke hadde noe valg da de skulle velge førstelåt på skiva. Petty synger så desperat og kult her, låten er så sveipende og diger, og gjør at du drar med deg feelingen videre inn i denne objektivt opplest-og-vedtatt-knallgode skiva. Guuud, som vi savner Petty.

22. SLAYER «Hell Awaits», fra «Hell Awaits» (1985)

Aaaah, dommedagsintroen som gruser alt. Man føler at Satan driver og kiler en under tærne med økende intensitet, før Han slipper ut en brutal baklengs rap. Så er et innledende riff-o-rama i gang, før helvete virkelig bryter løs. Den påfølgende kakofonien sliter plektre, trommestikker og stemmeband ned i en tilstand hvor de skriker alt de kan, bare for å beholde livet. «Hell Awaits» er metalmagi både på sitt mest primale og geniale.

23. THE BEACH BOYS «Wouldn’t It Be Nice», fra «Pet Sounds»

Den ultimate hyllesten til ung kjærlighet. «Wouldn’t It Be Nice» er tornadoen av positiv energi som oppstår når horisonten er lys, og hormonene oppfører seg som sprettballer. Den herlige naiviteten i stemmen til Brian Wilson har aldri blitt tangert av en mannlig sanger.

Arrangementene og vokalharmoniene er så geniale at man antakeligvis må klø hull i kraniet for å forstå hvordan man kan lage noe slikt. «Wouldn’t It Be Nice» satte en ny standard for popmusikk, som ingen foreløpig har overgått.

24. THE DOORS «Break on Through (To the Other Side)», fra «The Doors» (1967)

Det ble helt enormt mye The Doors i monitor for dem som hadde sine formative år på nittitallet, primært på grunn av en revival satt i gang av Oliver Stone-spillefilmen om bandet. Den gang var det jaggu bra synd på dem som var DJs ved diverse rockbuler landet rundt.

Likevel er det jo helt ekstremt urettferdig mot bandet, for de første platene til The Doors er jo unektelig knallgode, og da i særdeleshet debuten, og den åpner med et durabelig smell. Man hører at det er «Break on Through (To the Other Side)» allerede i John Densmores tapping på hi-haten, før orgelbassen til Ray Manzarek gir ham drahjelp, og derfra og ut er det fest helt til «The End» avslutter det hele i apokalypsen.

25. KYUSS «Gardenia», fra «Welcome to Sky Valley» (1994)

Dette er nok det første møtet med Kyuss for mange av oss, og det er vanskelig å forklare rocksjokket ørkenknarkerne ga unge sinn med denne gjennombruddsplata. Når man innså at det faktisk ikke var noe galt med lydinnstillingene på stereoanlegget, var man allerede fortapt i denne rare, vidunderlige musikken, som skulle bli skoledannende.

Bekreftelsen på at «Gardenia» er bandets ultimate åpningslåt kom da vi så det gjenforente Kyuss Lives under Buktafestivalen 2011. Vi fryktet at hele området skulle skli ut i havet da førsteriffet, uten forvarsel, dundret ut av det stakkars lydanlegget.

26. THE WHO «Baba O’Reily», fra «Who’s Next» (1971)

En mer ikonisk intro og innledning til et album finnes ikke. Når folk snakker om «frihetsrock» er det denne låten de bør referere til. En fantastisk melodi, som også gir rom for å vise hvor fantastiske musikere de fire medlemmene av The Who var. Og en av de sjeldne der gitar med eller uten vreng ikke er en vesentlig del av basisriffet.

27. TURBONEGER «The Age of Pamparius», fra «Apocalypse Dudes» (1998)

Man er bra dust om man ikke anerkjenner kraften i god, gammeldags allsang – selvfølgelig utført med finessen man besitter med en sixpack eller to innabords. Ingen band er skamløse som Turboneger, og åpningssporet på deres albumklassiker «Apocalypse Dudes» er ikke bare en hyllest til gitaristens pizzasjappe.

Det er lyden av pyro, konfetti og sleske glis på stigende rus. Med andre ord den perfekte innledninga av enhver (festival) konsert, samt et album som feis rett i fleisen på alt som var kjedelig med norsk rock på 90-tallet.

28. BRUCE SPRINGSTEEN «The Ties That Bind», fra «The River» (1980)

Har må klassikere som «Thunder Road», «Racing in the Streets», «Born in the U.S.A.» og «Nebraska» se seg slått, for åpningssporet til «The River» er noe av et helt aldeles perfekt åpningsspor, et av de bedre som er laget, og den var lenge ment å være tittelsporet på hele sulamitten, og den ble da også tittelen på den praktfulle boksen som kom ut i anledning skivas 35-årsjubileum.

Brooze er så proppfull av energi, fandenivoldskhet og kåthet at han høres ut som han skal lette fra bakken, han presser stemmen til det ytterste og låten i seg selv er av det enorme formatet kun han var i stand til å lage på denne tiden. Gid han fant frem til samme honningkrukke av magi igjen.

29. MARK LANEGAN «One Way Street», «Field Songs» (2001)

Å sette stemninga fra starten av er viktig. Og få gjør trist stemning bedre enn Mark Lanegan. Denne sjeldent lekre melodien fremføres i en stil som spleiser klassisk R & B og folk, med litt «ulyd» som krydder på toppen. Teksten, som Lanegan synger på bokstavelig talt hårreisende vis, har så mye smerte i seg at den får lindrende effekt.

Vår venn Mark kaver rundt såpass langt nede i gørra at man får lyst til å dra han opp fra bunnen av flaska, og utøve livreddende førstehjelp på mannen. At både låten og albumet ikke er allment anerkjent som store klassikere – det skjønner vi ingenting utav.

30. JOAN JETT & THE BLACKHEARTS «Bad Reputation», fra «Bad Reputation» (1981)

Å åpne debutplata med den ultimate «gi faen»-låten er dristig. Men den godeste Joan Jett var aldri skuddredd, og godt vant med å bruke spisse albuer i en hverdag etter The Runaways der hun var omgitt av stort sett kun mannlige kolleger. I «Bad Reputation» kjøres den originale rebellrocken gjennom Ramones-filteret med mer attitude enn overleppa til Elvis i ’56.

Rock-anthemet er i 2022 å regne som en mørkerødlistet kunstform, men Joan Jett behersket denne nedenfra-og-opp-stilen bedre enn noen andre på 80-tallet. Åpningssporet på hennes neste album var tross alt «I Love Rock’n’Roll»! «Cherry Bomb» med nevnte Runaways var for øvrig også en het kandidat her.

31. THE CLASH «London Calling», fra «London Calling» (1979)

Låten som markerte punkæraens død, og ga en rekke hint om hvordan musikkverdenen ville utvikle seg det kommende tiåret. «London Calling» er drapert i et apokalyptisk mørke, men er allikevel dansbar. Den er hard og kald, men samtidig leverer Joe Strummer en av sine mest varmblodige sangprestasjoner.

Alt det beste med rock i én og samme låt, altså. I raushetens navn slenger med litt hederlig omtale til «Combat Rock» sitt makeløse åpningsspor «Know Your Rights».

32. THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES «Mantra Slider», fra «Welcome to the Infant Freebase» (1996)

Prisen for herligste oppbygning? Den går til åpningssporet på debutplata til våre elskede svenske vriompeiser i The Soundtrack of Our Lives. «Mantra Slider» er kroneksempelet på at maksimalisme – eller more is more, om du vil – er rockens ultimate ideologi. Her legges alle lagene i løken til, på veien opp til et crescendo der vokalist Ebbot Lundberg drar sjelen sin opp gjennom halsen.

33. MEGADETH «Holy Wars … The Punishment Due», «Rust in Peace» (1990)

Prisen for hvor mange fete metalriff man kan stappe inn i én og samme låt går til «Dangerous» Dave Mustaine. Heder og ære sendes også til de tre virtuose medspillerne som holdt ut med ham i årene rundt bandets ubestridte klassiker «Rust in Peace».

Om du ikke får lyst til å spille luftgitar av dette – da er det bare å donere armene til De Ubrukelige Kroppsdelers Museum. Som er erstatning får du heller kjøpe deg heavy-parykk, og prøve å headbange all permanenten ut av hårstråene.

34. PJ HARVEY «Oh My Lover», fra «Dry» (1992)

Den åpner debuten hennes med et brak og et slag over gitarstrengene, før Polly bare synger over bassen til Steve Vaughan. Den snirkler seg av gårde mens hun messer ut de såre og desperate linjene, før den sakte, men sikkert, bygger seg opp til et crescendo der hun synger tostemt med seg selv.

Skiva var et sjokk da den kom ut og 30 år senere er det fortsatt den samme nølende usikkerheten som maner seg frem når man setter på førstelåten. Hun har i det hele tatt alltid vært veldig albumbevisst, og førstelåtene på skivene hennes føles alltid veldig viktige og nennsomt utvalgt for sine formål.

35. CHEAP TRICK «Hello There», fra «In Color» (1977)

Å si «hallo» er en grunnleggende verdi for alt meningsfylt samvær. Ingen rockband kommer unna å hilse høylytt på sitt publikum uten å fremstå som en gjeng innadvendte, kvasikunstneriske fjompenisser. Cheap Trick var derimot fjompenisser med maks underholdningsvaluta, og selve antitesen til innadvendte og påtatt kunstneriske hengetryner.

Svært gode låter komponerte de jo også, og «Hello There» er som den innledende skålen på en fest du vet vil gå av hengslene. I tillegg bør jo dette være første låt enhver rock’n’roll-DJ med respekt for fenomenet «partyfaktor» setter på.

36. RICOCHETS «The Ghost of Our Love», fra «The Ghost of Our Love» (2003)

Å innlede et album med en kølsvart ballade høres i utgangspunktet ut som tidenes dårligste nachspielidé. Disse rabagastene fra Fredrikstad var allikevel uredde og smarte nok til å gi lytterne hakeslepp, bakoversveis og buksevann allerede fra start av.

Denne låten er en av de sterkeste «Hva faen var det som skjedde nå?»-opplevelser. Idet Trond Andreassen etter tredjeverset legger stemmen en oktav opp, og bandet stikker sine nyslipte instrumenter rett inn sentralnervesystemet, føles det som om hele verden revner.

37. LEONARD COHEN «First We Take Manhattan», fra «I’m Your Man» (1988)

For en mastodont av en låt. Det låter som om Leonard Cohen kunne ha veltet både Berlinmuren og Frihetsgudinnen bare ved å puste på dem. Cohen i en heseblesende synthpop-setting skulle i utgangspunktet være som å ha kaviar på grøten, men gamle Lenny – som på dette tidspunktet var midt i 50-årene – hadde en røst og karakter som kunne dominere mange musikalske settinger. Teksten er et fascinerende innblikk i noen av de mørkeste kanalene av menneskesinnet, der fantasier om hevn og makt skapes.

38. BLACK SABBATH «Sabbath Bloody Sabbath», fra «Sabbath Bloody Sabbath» (1973)

Den dritskumle programerklæringa som innledet dommedagsfesten på debutplata skal man aldri kimse av, men av åpningslåter i rocken er «Sabbath Bloody Sabbath» umulig å utelate. Dette er alt det beste med gærningene fra Birmingham stappet inn i én låt.

Vi hører noen av de tøffeste riffene Tony Iommi vrengte ut av sin Gibson SG. Vi hører Ozzy Osbourne strekke seg etter tonene med enda større iver enn han strakte seg etter spritflaska og cola-posen. Vi hører det banebrytende og geniale samspillet mellom Geezer Butler og Bill Ward.

Ingen av dem aner hva de holder på med i tåka der inne, men Sabbath briljerer åkkesom gjennom seks minutter i sitt eget lille hjørne av rockens kosmos.

39. RAGA ROCKERS «Ingen adgang», fra «Forbudte følelser» (1988)

Det er selvfølgelig deilig å ha noen å hate, men hvor herlig er det ikke å starte et album å med å nekte folk inngang. Attpåtil fordi de er for «stræææit». Haha! Sorry! Michael Krohn mente det nok ikke slik.

Det er vanskelig å finne et gitarriff som tenner lunta på rock’n’roll-partyet mer effektivt enn dette. Det er liksom like greit å få sitt «fuck you» sett fra outsider-perspektivet ut av systemet med én gang, og få låter angriper lytteren like effektivt som «Ingen adgang». Det måtte i så fall ha vært «Maskiner i Nirvana» med samme band.

40. RICHARD AND LINDA THOMPSON «When I Get to the Border», fra «I Want to See the Bright Lights Tonight» (1974)

Man har skiver som er mørke og triste, man har melankolske musikere med dystre tekster og man har «I Want to See the Bright Lights Tonight», ei plate så bloddryppende og bunnløst, utrøstelig nedstemt at man er avhengig av umiddelbar tilgang på lykkepiller og latterspray ved gjennomført lytting.

Hele skiva sirkler rundt det muntre temaet dødslengsel og livets meningsløshet, uten å virke kokett eller romantisk, og det hele sveives i gang med «When I Get to the Border», en låt som legger lista og forteller hvor vi skal, som altså er ut av dette miserable livet. Tygg på denne, alle selvmedlidende gothere der ute.

Epilog:

Hvilken låt som avslutter et album er selvsagt også veldig viktig, og dette vil dykkes solid ned i rett utpå nyåret.

Her er dessuten ei spilleliste med de ovennevnte åpningssporene. Enjoy!