Takk til Stig Brøndbo for tilgang til hans private bilder. Det er så forbanna viktig at det finnes sånne som ham, som har vært innom huset i alle år og vært med å dokumentere lokal konserthistorie. Uvurderlig.
Dette er en hundre prosent subjektiv liste. Jeg spanderer derfor 100 halvlitere bayer på den som kan dokumentere å ha vært på samtlige av konsertene under.
1. TOWNES VAN ZANDT (US) (9. november 1995)
I dag er det nesten uvirkelig å tenke på et en regelrett legende av dette formatet har vært i Tromsø, og ikke minst at han spilte på et så lite sted. Men Townes spilte stort sett på slike steder, og til tross for at han hadde en ny og kritikerrost skive ute, var det på barer og kneiper han følte seg mest hjemme. Konserten var da også av det trolske slaget.
Townes spilte to sett foran et musestille og fjetret publikum, og i ettertid hadde man sikkert kunne fylt opp Skarphallen, om alle som sa de var der faktisk også hadde vært der. Lista er ikke rangert, men dette er nok, rent objektivt, det største øyeblikket i stedets historie. Townes døde dessverre bare et drøyt år senere. R.I.P., big man.
2. THE HIVES (SE) (4. oktober 2000)
Det var første gang et band spilte der inne på ei scene, altså at de ikke bare stod på gulvet. Og det var rette anledningen for det. Alle som så The Hives første gang (i etterkant av klassikeren «Veni Vidi Vicious») husker det. De ropte fra scenen at de var verdens beste band, og de dikterte verdensherredømme, på en måte som til og med føltes helt naturlig.
Det høyenergiske neo-garasjebandet holdt da også på å rive ned hele huset, og midt i konserten måtte flere ansatte ned i kjelleren og banke ekstra mursteiner inn under den ene bærebjelken. Men det holdt, og i 2001 toppet de lister verden over. Da de kom tilbake for en dobbeltkonsert neste år, kom The Guardian og folk fra det engelske plateselskapet for å bivåne seansen. Med rette. For da hadde de oppnådd det de dikterte.
3. THE REIGNING SOUND (US) (24. april 2003)
The Oblivians-sjefen, Greg Cartwright, videreforedlet sin strenge garasjerock med country, gospel og soul og tok musikken enda flere hakk opp og videre. Da han stod på den lille scenen med bandet sitt, hadde de sluppet album nummer to, og det var en konsert av typen man ville aldri skulle slutte. Fem minutt før serveringen stengte ba Greg alle kjøpe mer øl, og så bare peisa de på videre, og til etter lysene ble slått på. Det var altså så bra at herregud.
4. DEAD MOON (US) (6. september 1999)
Konsertene deres var av det legendariske slaget, og man må nesten ha sett dem live for å skjønne bandet. Det hjelper i hvert fall godt på. Som en vis mann skrev: «It’s a satanic mono thing – you wouldn’t understand», og genialiteten i låtene til Fred Cole kom virkelig frem når de ble fremført live.
Undergrunnslegendene spilte tre ganger på Blårock (samt to ganger under navnet Pierced Arrows), og hver gang var en fest. Sånn i ordets opprinnelige og vide betydning, men den første var selvsagt helt spesiell, og begynnelsen på et langt vennskap mellom band, publikum og by.
De elsket Tromsø – og Tromsø elsket dem. Allsang, skåling, ølregn, klemmer i det vide og brede var standard. Dette må ha vært en av de fuktigste og mest positivt syndefulle mandagene i Tromsø bys historie.
5. RICOCHETS (13. september 2002)
Jeg tror det var fem ganger de spilte der, og Ricochets live var virkelig noe av det beste man kunne se på den tiden. I verden. De var så coole og samtidig så himla farlige, og bevæpnet med et låtmateriale hinsides det meste i sin samtid. Likevel er det særlig én konsert som skiller seg ut, og det var da de kom oppover for å teste ut det nye låtmaterialet på det som skulle bli mesterverket «The Ghost of Our Love» (2003).
Og de kom til hjemmebane på bortebane. Midtveis i låtene sang et krakilsk publikum med på refrenget de hadde lært seg bare halvannet minutt før, og sånn bare fortsatte det. Har aldri ventet mer på ei skive, enn det jeg gjorde etter den konserten. Selv lydsjekken var magisk.
6. GLUECIFER (31. august 1997)
«Harru’ hørt at Lady Di har dævva? Lite rart, med dét navnet!», var det første gitarist Raldo Useless sa da jeg hentet dem på den gamle flyplassen. Ergo er et lett å tidfeste konserten. Bandet hadde allerede herjet hovedstaden, men skulle med denne konserten starte et gjensidig kjærlighetsforhold mellom band og by som vel vil vare livet ut, selv om de fort ble så store at de måtte spille på stadig større scener i Tromsø (minus en uannonsert konsert på Kaos under dekknavnet The Lard Ass Five).
Det var så hardt. Så kontant. Så grenseløst tøft. Og så hinsides eplekjekt og snørrhovent, på en kul måte. Og alle konserter i ettertid ble dernest beseglet med endeløse mengder bayer nede i baren på Blårock. Gammel kjærlighet ruster aldri. Den blir bare svømmete i blikket og sjanglete.
7. DANKO JONES (CAN) (3. desember 2001)
Det var nok en mandag som var alt annet enn døll. Den canadiske trioen kom, så og vant. Frontfigur Danko stod der som en rockens yppersteprest – vel å merke med horn i panna og tunga ut av kjeften - og forførte hele forsamlingen, begge kjønn, til tonene av ekstremt groovy, fengende og hard rock’n’roll.
Hadde han bedt alle om å gå ut av lokalet og hoppe i havet, ville ordren garantert blitt utført, men heldigvis brukte han makten til heller å skape et av de mer euforiske øyeblikk i det blå trehuset. De var der ytterligere to ganger, men den første, sjokket, forblir den mest minnerike opplevelsen.
8. HEDEROS & HELLBERG (SE) (8. januar 2003)
Den svenske duoen var kun bevæpnet med et elektrisk piano, et munnspill, en pakke sigaretter og flere flasker rødvin. Det var første gig på det som skulle være en avskjedsturné (når har de heldigvis gjort comeback, både live og på plate), og foran 150 barske rockere av begge kjønn, trollbandt dem publikum med ei snasen blanding av egne låter og helt nedpå tolkninger av harde originaler fra The Hellacopters, The Stooges m.fl., i et lokale så fullt av sigarettrøyk at man kunne klippe i luften. Tider!
9. TH’ LEGENDARY SHACK SHAKERS (US) (11. september 2004)
Helt uten sidestykke det villeste som har stått på ei scene i byen. Nashville-bandet spiller ei eksplosiv blanding av bluegrass og punkrock, og man hadde hørt gjetord om dem i et par år før de endelig stod på scenen. Gigen startet med at frontfigur JD Wilkes kommer på scenen i snekkerbukse og bar overkropp, stikker en hånd ned i … der nede, og røsker opp en stor dott kjønnshår, som han slenger ut på et skrekkslagent publikum, som alternativ og høyst personlig konfetti.
Galskapen var i gang. De holdt på å rive ned hele huset, til et publikum som knapt skjønte hva det var de så og hørte. Wilkes med et munnspill langt nedi halsen, mens han var høyt og lavt og sodomerte alle bjelkene i taket. De har siden spilt der tre ganger til, men dette sjokket – i ordets fulle og vide betydning – kommer aldri til å overgås. For. En Kveld.
10. THE MONSTERS (SWE) (13. april 2007)
Et sveitsisk garasjerockband, kledd som et svensk danseband, med to trommiser som sitter vendt mot hverandre, og med en klin gæren frontfigur med hitlersveis og rabiate øyne, med en stemme et sted mellom Johnny Rotten og en vinkelsliper, satte standarden fra første sekund, da de spilte som nest siste band ut på ROCKFEST (en todagers rock’n’roll-fest vi hadde hvert år i noen sesonger). Noe av det aller villeste og kuleste jeg har sett i hele mitt liv. Dette er lett en topp 10 for meg, noensinne.
Stakkars headlinere i My Midnight Creeps, eiegode og fantastiske MMC, som skulle følge det opp. De fikk en vrien oppgave. Som Robert Burås sa før de skulle på scenen «Korsn i HÆLVETE ska vi følg opp det HÆR?».
11. THE BISHOPS (UK) (25. april 2008)
Debuten deres er helt fantastisk, og de ble hentet over fra London ens ærend på grunn av den. Som siste band ut fredagen i ROCKFEST, kom de til et publikum som var overtente etter at The Mormones, The Replaceable Heads og Dave Cloud & The Gospel Of Power hadde fyrt opp alle tennpluggene.
Det ble fullstendig Beatles-tilstander, og hele bygget var fylt til taket av smilende fans som trodde de så Det Neste Store. Dessverre ble de påfølgende skivene solide nedturer, men debuten, og det de holdt på denne kvelden, var rock fra øverste hylle.
12. THE CYNICS (US) (19. oktober 2003)
De var et band man hadde jobbet i årevis for å få kloa i, og når de endelig la turen til Norge igjen, for første gang siden 1989, fikk vi være med på moroa. Med The Launderettes og Thee Mono Sapiens som support, skulle det blir en kveld for øldryppende minnebøker.
De levende garasjelegende fra Pittsburgh hadde akkurat sluppet ny skive og var ekstremt på hugget, og til unison allsang fra en av de beste katalogene i sin genre. Det var så bra at det var teit. Har siden spilt der tre ganger til.
13. THE NEW CHRISTS (AUS) (4. juni 2009)
Jeg var (og er!) så fan av disse australske heltene, og var så himmelfallent lykkelig da bookingen gikk i boks, at det sannsynligvis hadde holdt om de hadde møtt opp og fjertet og rapet i mikrofonen. Bare det å se den levende legenden Rob Younger, den forhenværende vokalisten i Radio Birdman, på ei scene i Tromsø var stort i seg selv.
Konserten var kanskje ikke av det legendariske slaget, men det var totalsummen som opphøyde denne for meg. Og de spilte knallhardt og ditto bra. En stor kveld i et lite bookingliv, dette.
16. THE FLAMING SIDEBURNS (FIN) (13. oktober 2001)
Nok en minnerik søndag på huset, dette. Og da passet det jo perfekt at skiva «Hallelujah Rock'n'Rollah» var ute, ei av de beste skivene som kom ut tidlig på 00-tallet. Flaming Sideburns var da også et av verdens beste rockband akkurat da. Og live tok de det bare enda et steg opp.
Den argentinske vokalisten Eduardo Martinez hang på et tidspunkt fra de øverste takbjelkene etter hælene på bootsene sine, og med mikken i kjeften bare slapp han seg ned i et publikum som ga ham myk landing. De skulle senere spille der ytterligere to ganger. For et sjukt bra liveband.
17. MADRUGADA (NO) (16. november 1998)
Da slapp debut-EP-en ei uke før og solgte ute hele Blårock på bare få dager. Det er vel lov å si at konserten ble en tanke hypet av arrangør, og da var det selvsagt ekstra gøy at de innfridde. Lokalet tøt over av (litt for mye) folk, og bandet og byen var kjærlighet ved første riff. Jeg husker det som helt uvirkelig at dette, DETTE, var et nordnorsk band, som både så og hørtes så sjukt kule og bra ut. Låtene, gitarene, vokalisten. Alt var bra. Det var nesten for godt til å være sant.
Men av og til er verden et vakkert og fint sted, og i Tromsø denne mandagen stod alle stjernene i perfekt vinkel til hverandre. Pur fuckings lykke. Det ble to konserter til med dem, før de måtte slippes til større klubber, akkurat som når fotballspillere er klare for internasjonale plikter.
18. WILD BILLY CHILDISH & THE MUSICIANS OF THE BRITISH EMPIRE (UK) (18. mai 2007)
Skal man slå på legendealarmen, er Billy Childish helt innenfor. Multikunstneren og den hyperaktive plate- og liveartisten er en av bransjens mest myteomspunne, og en man hadde prøvd å skaffe til byen gjennom både brevskriving, faks og andre rare kommunikasjonsmidler, og da han (og kona, for anledningen kledd i sykepleieruniform) og bandet entret scenen, var det en følelse av lykke som var helt ubeskrivelig. Og for en konsert det var. Og for noen folk. Historisk.
19. JACKIE LEVEN (UK) (2. mars 2003)
Denne fabelaktige skotten spilte mange og ditto fantastiske konserter på Blårock og ellers i byen. Dette var femte gang han stod (eller satt) på denne scenen. Det hadde vært ligacupfinale mellom Liverpool og Manchester United tidligere på kvelden, og det var ganske få som dukket opp til Jackies hoff. Men slikt brydde han aldri seg om.
Samtlige som var der husker det. Og det var en kveld så magisk, så rørende, så morsom, så trist og så innholdssprengt som bare Jackie Leven kunne gjøre det. Jeg så ham live et solid tosifret antall ganger. Dette var dog den beste. For en mann.
20. THE STROLLERS (SE) (27. april 2006)
De ble mottatt som om de var et hjemvendt The Pussycats i 1969, men det var altså heller et smalt og nokså obskurt garasjeband fra Sverige. Heldigvis hadde noen solgt bøtter av skiver med dem, og denne comebackrunden var av den helt ekstremt minneverdige sorten.
Satan, som de endevendte lokalet, som siste band ut på den andre ROCKFEST-antifestivalen. T-skjortene fra denne konserten er mer verdt enn ei flis fra Jesu kors, vel å merke om du elsker smal og streng garasjerock fra Sverige, og om du var her denne kvelden. Og det var man jo.
21. THE FLESHTONES (US) (1. oktober 2008)
Det var første gang man arrangerte Rocktoberfest, og etter at lokale The Considerate Lovers og det eminente mossebandet The Twistaroos hadde varmet opp rumpene til folk, var det klart for den aller første konserten på huset med sagnomsuste The Fleshtones.
For. En. Fest.
Bandet ut blant publikum. Kollektiv dansing og – selvsagt – pushups-konkurranse. Det er ikke for ingenting at de fortsatt kalles et av verdens beste liveband. Det er for at de faktisk er det – sånn helt på ordentlig – og alltid har vært det. I går spilte evighetsmaskinen der for fjerde gang.
22. THE TRANCEPLANTS (N)
Det var en voldsom hype rundt denne konserten, ikke minst godt hjulpet av et massivt antall plakater av den nokså outrerte sorten. Men bandet var helt fantastiske, og det nærmeste Norge noen gang har vært et The Cramps, bandet som mer enn noen har vært skytsengler over Blårock. Lux og Ivy hadde vært stolte denne kvelden.
23. THE NOMADS (SE) (11. november 2004)
Et av de viktigste rockbandene i Norden, iallfall målt i innflytelse og påvirkningskraft. Har spilt på Blårock flere ganger, og det har vært dritbra hver gang. Likevel var første gang noe ekstra, for dette hadde folk ventet på. Mange av oss iallfall. Og Guuuuud, som de leverte. At de er verdens beste folk gjør heller ikke noe.
24. GHETTO WAYS (US) (24. april 2009)
Jenna Young og hennes to våpendragere gjorde en siste turné før de kastet inn håndkleet, og denne kvelden var hun så rå at fy. Alle av alle kjønn var forelsket to minutt ut i settet, og derfra og ut bestemte hun alt. Det er så rart at de ikke fortsatte, disse eminente newyorkerne, for de var kule både på plate og live. Men så er ikke verden alltid logisk heller.
25. HELLDORADO (N) (2002, jeg mener det var i februar. Husker ikke dato)
Ingen glemmer første gang man ser Helldorado. Bare så synd at ikke flere har opplevd det. På Blårock har de derimot alltid blitt tatt imot som konger. Fordi de fortjener det, og fordi Helldorado og Blårock er en perfekt match. Og la oss bruke denne anledningen til å gjenta at Dag Vagle er en av verdens beste vokalister.
26. ENTOMBED (SE) (4. november 2003)
De landet med et sent fly og måtte gå rett på, uten lydsjekk. Den rattet de til under åpningslåten «Chief Rebel Angel», for så å angripe de fremmøtte med sin mørke, harde og genresprengende avart av rock’n’roll. Fy for satan, det var så tøft. Også dro de med et grytidlig fly dagen etterpå. Midt i mørketida. De så bare totalt jævla mørke. Det var det skumleste stedet de hadde vært. Og det var helt idiotisk bra.
27. WE (N) (september 1999, usikker på dato)
De trakk alltid bra med folk i byen, og de var alltid dødsbra live. De så like naturlige ut på en diger festivalscene som de gjorde på en tett klubb, og når de spilte, hørtes det alltid ut som om de var 20 pers på scenen. Den første gangen de spilte her kunne man høres lyden etter dem i flere uker, om man bare la øret inntil treverket i bygget og lyttet godt.
28. BABY WOODROSE (27. august 2003)
De var verdens beste trio hver gang man så dem, og det ble etter hvert mange ganger. Lorenzo/Uffe var et band som gjestet huset en rekke ganger, og denne i 2003 holder jeg personlig som den aller raffeste. Høyt, hardt og farlig, akkurat som rock skal være.
29. THE BLOODY HOLLIES (17. desember 2005)
De var også en trio, og hadde nettopp gitt ut knyttneveslaget «If Footmen Tire You». Foran et nesten helt utsolgt lokale dundret de på med sin høyenergiske rock’n’roll, som var ei perfekt blanding av AC/DC og Lime Spiders, bare spilt dobbelt så fort. Og de ble båret på gullstol av et hengivent publikum. De ble derfor også hentet tilbake til 15-jubileet.
30. THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY (31. mars 2022)
De har spilt her flere ganger, attpåtil med to forskjellige vokalister, og jeg tar med denne bare for å påpeke at det fortsatt skjer masse gøy der, selv om jeg mener det skal gå noen år før en konsert helt sikkert kan regnes som en klassiker. Men denne kvelden var helt syk. Og det kule er at Johannes Brøndbo, sønnen til Stig, har tatt bildet. Nye generasjoner tar over, og godt er det.