Ingen sang som Tina Turner. Jenta fra Nutbush, Tennessee var en naturkraft som blåste alle økonomiske forskjeller, kulturelle motsetninger og rasefordommer ut av veien. Det finnes ikke R&B, soul, funk og rock’n’roll med mer muskler enn hva Tina i sin tid leverte – og musikken er like tidløs som den er livlig.

(Scroll ned til bunnen av artikkelen for spillelista «Tina Turners 10 råeste»)

Mange kjenner Tina gjennom hennes megahits fra 80- og 90-tallet, men i perioden på 60- og 70-tallet var hun på topp – rent musikalsk sett, i alle fall.

Tina Turner dro låtene til ektemannen Ike opp på en helt egen planet, og gjorde i tillegg en lang rekke glimrende tolkninger av samtidens nuggets. Om ikke artistene på 60- og 70-tallet skalv i buksene ved tanken på at Tina skulle gjøre låten deres – da hadde de ikke fulgt med i timen.

Idet Tina trampet i gang sitt kjernekraftverk av en stemme, og ristet kontant på sine halefjær – da fremsto originalvokalistene til sammenlikning ofte som pipende mus med klumpfot.

Selv lungekapasiteten til John Fogerty virker litt spak etter at man har hørt Ike & Tinas tornado-versjon av «Proud Mary». Og av rariteter er samarbeidet med The Who verdt å nevne. Stakkars, stakkars Roger Daltrey, som virkelig settes på plass, og degraderes til småguttelaget av sigøynerkvinnen Tina.

Enkelte har siden 60-tallet forsøkt å diskreditere Tina som en reinspikka «skrikekjerring», en sirkushest med bare ett triks i ermet. Dette er historieforfalskning av verste sort. Stemmen hennes rommer så mye smerte, så mye sinne, så mye sex og så mye sårbarhet at det blir for mye for mange. Det var ingenting middelmådig med Tina Turner i hennes yngre år.

LES OGSÅ: Tidenes 10 beste «Soul Sisters»

Blant hennes tidlige gullkorn er «I idolize You» det mest blendende. Her låter det som om både mikrofon og PA-anlegg beveger seg på randen av kollaps som følge av den rene, skjære kraften i Tinas stemme. I den selvbiografiske treminutterstornadoen «Nutbush City Limits» er hun mer rocka og samtidig mer funky enn noen andre.

Potente ballader ble det også mange av. «Drift Away» og «Workin’ Together» er to av mine tåre-i-øyekroken-favoritter. I Phil Spector-samarbeidet «River Deep – Mountain High» viser Tina også at finesse ikke var noen mangelvare, selv om hun foretrakk bånn gass med litt ekstra full guffe på topp.

Når man via YouTube-klipp kan oppleve hvor eksplosive TV-opptredene til Ike & Tina var, må konsertene ha vært ganske drøye. Liveopptakene vi har tilgjengelig er så intense at selv høyttalerne svetter om man setter dem på. Jeg ville ha gitt minst en tå for å se The Ike & Tina Revue, med deres übergroovy backingband og aldeles nydelige vokaltrio The Ikettes i ryggen – hvor som helst, når som helst, og i hva som helst slags tilstand. Samme det.

Når musikkfolk skal ramse opp historiens beste sangere, er alltid storheter som Aretha Franklin, Nina Simone og Billie Holiday på lista. Tina Turner glimrer utrolig nok ofte med sitt fravær, mens enkelte popkulturelle paranteser sniker seg med. En sånn passelig vis mann skrev en gang følgende: «At en rekke dåsemikler i et halvt århundre har hevdet at Janis Joplin (som sammenlignet med Tina låter som en mellomting av Gullars og en elektrisk tannbørste) var 60-tallets beste vokalist, er prov på at menneskeheten har et stort forbedringspotensial.».

Tina Turners nylig avholdte 80-årsdag er en ypperlig anledning til å hylle en unik sanger og entertainer. Heldigvis har vi time etter time med kremlåter å sette på, så det er bare å skru volumet opp på maks, og riste på ræva hele helga lang.