Artsfrendene til Oslo-bandet slippes i alle fall sjeldent ut i medienes dagslys. The Dogs fungerer derfor som en god påminnelse om at du kun trenger en god idé, en fuzzboks og evnen å telle opp til «ett-to-tre-fir!» for å fyre av en treminutters rockrakett som treffer midt i mellomgulvet.

Etter åtte årlige albumslipp på rappen er gjenkjennelsesfaktoren naturlig nok høy, i møte med disse ti nye låtene fra den uniformerte sekserbanden. The Dogs kaster allikevel også denne gang en neve med variert pepper oppi gryta.

Plata innledes av motorsykkelriff så bredbeint at gitaristens pung må ha vært nær ved å revne. Så slippes fortøyningene, og The Dogs’ punkrockmaskineri dundrer av gårde gjennom ti nye spor.

Vokalist Kristopher Schau høres om mulig enda mer rasende ut nå, enn tidligere. Med «Crossmaker» på øret er det ingenting som tyder på at dette er en mann som fyller femti i 2020, selv om Schaus rock’n’roll-CV avslører lang fartstid som fanebærer for tre grep, moro og faenskap.

Selv om tometersmannen inntar veteranklassen, er The Dogs åttende album prov på at den hyperproduktive Schau er langt unna å måtte parkeres i garasjen for godt. Tar man lyrikken hans bokstavelig, er det derimot en brå og brutal sorti frontmannen skisserer.

Schau argumenterer i løpet av ti spor bokstavelig talt høylytt imot kjærligheten. Dette er et litt utradisjonelt konsept, selv innen rocken, men budskapet leveres med en uhyggelig intens innlevelse, og bikker tidvis over i argumentasjon imot selve livet. Vokalisten holder all humor på en lang armlengdes avstand, noe følgende tekststrofe er blant mange eksempler på: «Everything dies - One world at a time - Fingers crossed - Today it’s mine»

Musikalsk sett skiller ikke album nummer åtte seg nevneverdig fra de siste Dogs-skivene, men bandets grunntanke var nok aldri å bli noe nytt Radiohead. Heldigvis! «The Octopus Embrace of Drugs» er riktig nok en uforfalsket sviske, og en nokså kjedelig sådan, men ellers spenner materialet fra grisete powerpop som «Without Warning», til punk med hardcore-tendenser i «The Moment of Truth».

Den nesten funky (!) «Toy Guns in a Butchery» er allikevel albumets beste låt, godt hjulpet av brennhett gitarkrydder og svært lekkert spill fra instrumentalistene som definitivt er på pallen blant Norges beste liveband. Det goth-leflende klimakset i «Love Says Nothing» må også dras fram, da det er utrolig fett.

Ellers er det litt færre låter som fester seg godt i skallen, og gjør «repeat»-knappen fristende, enn på tidligere Dogs-plater. Kreativiteten og tyngden til bandet vel så tydelig i merch-avdelingen, som i musikken. Dette er tross alt gjengen som har solgt nesten like mange kumlokk med bandlogoen, som album – til det som åpenbart må være verdens mest fysisk sterke fanbase.

Selv om The Dogs i 2019 kjøpte inn flere kumlokk enn hele Tromsø kommune, legger de ikke lokk på rockens iboende styggedom. Det lukter fortsatt hund av musikken, som er akkurat så hårete som rock skal være.