Die A Legend ga ut to album, i 2011 og 2013, som i mine ører står seg som den beste hardcoremusikken gitt ut i Nord-Norge. Seks år senere er livstegnene så skarpe og høylytte at det er grunn til å sette utropstegn bak dette comebacket fra «legenden».
I 2019 er den norske hardcore-bølgen strengt tatt over. Heldigvis, på mange måter. Til slutt ble det for mange band, med for få nye idéer å slå i bordet med.
For et snaut tiår skilte Die A Legend seg derfor ut med et annerledes take på sjangeren, og trioen låter overraskende friske ut selv etter at metningspunktet for nye hardcore er nådd for mange av oss.
Så hvorfor i huleste heiteste har de brukt seks år på å spille inn fem låter? «Supergruppa» har i alle fall hatt andre band å fylle tida med. Av musikalske prosjekter er multikunstner, og Tromsøs hardcore-høvding, Carl Christian Lein Størmer aktiv med Nord Mot Nord, 1997 Forever, og et gjenforent Turdus Musicus. Rolf Ole Rydeng Jenssen kjenner mange fra Reptile Master, men han har vært mer aktiv i råtassduoen Jabba de siste årene, mens Truls Norbye slår trommer i blant annet Kobol og Cult Member.
Die A Legend skiller seg fortsatt fra medlemmenes øvrige prosjekter, som det mest «klassiske» hardcorebandet. Låtene tar utgangspunkt i østkyst-hardcore fra 80-tallet, og strekker seg nesten helt inn i post-hardcore-land. På veien vrir og vrenger riktig nok trioen stilarten ut av dens mest konservative rammer.
Man drar umiddelbart kjensel på det bandets «legendariske» sound, idet åpningssporet «Liars» bygger seg oppover Richters skala. Jenssens barbariske brumlebass kobles på Norbyes tungvekt-tromming, mens Størmer kaster seg inn i det musikalske slagsmålet med kvass og stakkato riffing på gitaren.
Jenssen og Størmer deler nok en gang på vokaljobben, og duellen mellom disse to gir Die A Legend en ekstra edge mange andre kan misunne Tromsø-bandet. På «Simalacrum» slippes også Cult Member-vokalist Julian Earley inn i ringen – noe som ender i knockoutseier etter to ville minutter. De erfarne herrene er såpass gode musikere at små fnugg av finesse også dukker opp, på toppen av musikkens brutale basis. Sistelåten «Legends (Never Die)» hamrer all motstand kontant ned i bakken, og sørger for at «Winning» rundes av med makspuls, også for lytteren.
Med den lett ironiske tittelen i bakhodet, er jeg usikker på hva Die A Legend regner som en seier. Denne EP-en er uansett en liten seier for alle som har savnet ny musikk fra denne finfine trioen. Disse nye låtene rekker riktig nok ikke helt opp til høydepunktene på den selvtitulerte debutplata eller oppfølgeren «Progression Through Retrospection».
«Winning» sørger allikevel for en deilig utblåsning, fra et band som låter minst like spenstig og aggressivt som tidligere. En såkalt sterk firer, denne EP-en.
PS. Die A Legend vinner herved Feedback-prisen for årets fjongeste platecover – med en yngre versjon av Lars «Zugly» Gulbrandsen som et flott, om noe utradisjonelt, valg av pinup.
