De la publikum, kritikere og diverse storfestivaler for sine føtter. Så kom 400.000 stipend-kronasjer for utenlandslansering inn på konto. Nå, etter en nokså lang pust i bakken, har Heave Blood & Die «versjon 2.0» endelig ny musikk å dele med publikum.

Den blytunge dommedagsrocken på Tromsø-bandets debutplate i 2016 ble to år senere oppgradert til et unikt sound på den glimrende oppfølgeren «Vol. II». Siden den gang har gitarist Mads Ystmark (nå i LÜT) falt av flyttelasset på veien til hovedstaden, og blitt erstattet av to nye medlemmer.

Den friske singelen «Radio Silence» – med sine massive og stemningsfulle syntharrangement – røpet på tampen av 2020 at noe stort kunne være i gjære fra Heave Blood & Die. De resterende syv låtene på bandets nye album svarer dessverre ikke til de høye forventningene.

Ifølge bandet selv er konseptet bak «Post People» en fiktiv verden der kapitalismen faller, klimanøytralitet og likestilling oppnås, mens krigen mot narkotika avsluttes. Et musikalsk konsept er det ikke like lett å finne.

80-tallets new wave og indierock har Heave Blood & Die tydeligvis lyttet mye til – med Killing Joke, The Smiths og New Order som åpenbare referanser. Bandet nikker også lenger bakover i tid, mot krautrockens maskinelle driv og eksperimentelle grunnholdning.

«Post People» er lyden av et band som prøver å finne sitt nye jeg, men den nye profilen er ikke helt lett å få tak i. Frontmann Karl Pedersens nye instrumentalband Yukon Delta National Wildlife Refuge lyktes bedre med å skape en tydelig identitet på høstens debutplate «Blitz Sessions».

Heave Blood & Die har ikke lenger Det Tunge Riffet som ledestjerne, på godt og vondt. På tross av fine øyeblikk i eksempelvis «Continental Drifting» og «Kawanishi Airplane» gjør ikke melodiene noe varig inntrykk på sansene. Man blir ofte forgjeves sittende og vente på at det skal skje noe.

Det låter allikevel riktig så lekkert gjennom albumets åtte spor. Kvalitetsstudioet Ocean Sound var beviselig et vellykket valg av åsted, mens de meritterte herrene Graham Walsh og Paul Gold står for stødig miks og mastring.

For meg fremstår det dog som om albumet lider under mangelen på en produsent – et par ferske ører som kunne ha samlet alle disse musikalske innfallene, og guidet dem i én og samme retning. Jeg stusser også over at låter som «Everything Is Now» og «Metropolitan Jam» har overlevd turen fra øvingslokalet til studio, og videre til endestasjonen i vinylens riller.

Det ligger et betydelig potensial i dette bandet, og det står respekt av Heave Blood & Die sitt ønske om å gjøre noe helt nytt. Men i løpet av en drøy halvtime med «Post People» går bandet seg litt for ofte vill i sitt eget univers.

foto