Man vet aldri hva slags okkult knokkelklang som ramler ut av Årabrot-skapet. Allikevel må man bare åpne døra, med ett øye halvåpent og ørene på stilk.
Å følge utviklingen av dette livsverket til Kjetil Nernes gjennom snaue to tiår har vært en humpete reise. Humpete i den forstand at man aldri vet hva som kommer, før det treffer deg rett i magen.
Musikken er for mentalt breial til å kalles punk, for sexy til å kalles metal og altfor langt ute på viddene for å fanges i en bås innenfor pop-segmentet.
Årabrot har på sett og vis gravd sitt eget sorte hull, midt mellom alle stoler. Heldigvis er det nedi dette hullet Nernes og kompani finner næring til sine angstbiterske utbrudd, dekadente utskeielser og blåsvarte hallusinasjoner.
Hvordan de klarer å sy alt sammen, og attpåtil skape en god flyt i denne hurlumheien gjennom de 14 musikkstykkene som utgjør kabareten «Norwegian Gothic» aner jeg ikke. Men det er godt gjort! Om du klarer å holde deg fast idet karusellen snurrer på sitt villeste belønnes du med en anti-kjedelig reise gjennom flere musikalske dimensjoner.
Denne ferske plata er en naturlig fortsettelse av den revitaliserte utgaven av Årabrot der Kjetil Nernes, etter å ha overlevd kreftsykdom i 2014, dro sin artistkone Karin Park inn i prosjektet som musikalsk sviresøster. Fra kirkebygget paret eier inne i de svenska skogarna koker de i hop et heksebrygg med en rar, men tiltrekkende aroma.
På «Norwegian Gothic» har Nernes og Park innlemmet nye partnere i Årabrots manntall, deriblant Anders Møller, Lars Horntveth og Tomas Järmyr. Bak spakene i studio har Jaime Gomez Arellano sørget for en – på alle måter – enorm produksjon. Disse bidrar til at kirka står i full fyr gjennom hele skiva.
Å beskrive musikken til Årabrot er ikke lett. Det blir litt som å forklare hvordan snø føles, eller peke på hvor i himmelen Jesus bor nå for tida.
Referansene og parallellene er allikevel endeløse, for oss som liker å nerde litt på slike ting. En møljeorgie der David Bowie, Swans, The Gun Club og Wovenhand prøver å overgå hverandre i krumspring og perversiteter kan være en pekepinn – om vi skal være litt kortfattet.
Kjetil Nernes synger fortsatt i sin helt egen toneart, ofte litt på sida av musikken. Haugalendingens hang til harmonier blir allikevel mer og mer fremtredende for hvert album. Som på de briljante forløperne «The Gospel» (2016) og «Who Do You Love» (2018) pyntes skjelettet med både lekre og uhyggelige arrangement fra orgelet og synthen.
Årabrot har også utviklet sin bruk av refrenger, og er i flekkene såpass catchy at låter som «Feel It On» og «The Crows» nesten hører hjemme på radio.
Siste kapittel i Årabrots musikalske svartebok virker å ligge i en galakse langt, langt unna. Kreativiteten og lekenheten Kjetil Nernes, Karin Park og medspillerne fremviser på «Norwegian Gothic» tyder på at vi fortsatt har mye god og vond lyd i vente fremover.
