Han «Hænk», eventuelt «Hertis», har nemlig vekket seg selv fra graven. Etter noen år med tolkninger av Cash og Vreeswijk, en lang rekke reality-TV-opptredener og annet skuespill, gjør Husby med sin solodebut et målrettet comeback i rock’n’roll-manesjen.

Den tidligere Turbo-frontmannen har riktig nok vendt tilbake til rocken én gang tidligere, selv om mange virker til å ha glemt den ekstremt korte karrieren til hans band Doctor Midnight & The Mercy Cult i 2011. Kanskje ikke så rart, da nevnte bandprosjekt endte i et kunstnerisk og kommersielt mageplask der alle involverte listet seg ut bakveien, mens da capo-ropene uteble.

Motivene bak at Husby nok en gang gjenoppstår som rockartist kan man gjerne spekulere i. I platas presseskriv står det svart på hvitt at artisten født i Lofoten tidligere har sverget å aldri returnere. Det fremstår uansett som om sangeren har et ønske om å underholde – dét skal han ha.

«Egomania» er et bedre album enn forsøket i 2011, men elefanten i rommet stikker nesen fram allerede på selve platecoveret: I stedet for å tilføre musikken personlighet, faller Husby tilbake på en karikatur av Hank von Helvete-skikkelsen.

Store deler av plata låter som om den er fremstilt i et laboratorium, i et forsøk på å klone Turboneger. Selvironi er topp, men jeg er usikker på om dette er årsaken til at albumet innledes med en parodi på introen til hans tidligere bands klassiker «The Age of Pamparius».

Solodebuten til Hank von Hell har høyere 80-tallsfaktor enn Turbonegers deathpunk fra tida Husby holdt mikrofonen i bandet. Ironisk nok har allerede Thomas Seltzer, Knut Schreiner og Turbo-matrosene allerede tatt sitt anti-ironiske byks inn i puddelrocken gjennom sitt siste album «RockNRoll Machine».

Noen låtskriver har Husby aldri vært, men sangeren har etter sigende fått hjelp fra aliasene som utgjør backingbandet. Og flere av låtene iørefallende, for å være fair.

«Wild Boy Blues» er nasket fra læreboka til Def Leppard, og har platas beste refreng. «Blood» følger den loslitte formelen for rock-anthems som får knyttnevene opp i lufta, men låten får et treffsikkert rumpespark gjennom en – i rocksammenheng – utradisjonell bruk av blåserrekke. «Never Again» er veikrysset der Rammstein og Alice Cooper møtes, men låten mangler sjarmen til sistnevnte, og Satan sjøl giddet åpenbart ikke dukke opp med samme tilbud til scientologen Husby som den myteomspunne bluesartisten Robert Johnson.

Hovedproblemet til «Egomania» er at musikken ikke har nok egenart til å feste seg skikkelig i skallen, og at man blir ganske så lei av tongue-in-cheek-karakteren Husby spiller i løpet av ti låter. Jeg setter heller på «Apocalypse Dudes» nok en gang, enn denne nye pastisjen fra Hank von Hell.

foto