Én sak er at man kan bli satt på plass og få passet påskrevet av andre, med påfølgende ydmykelse og skam. Da er det verre når man selv må ta seg av skrivingen i eget pass.

Forrige uke skrev jeg om den optimale countrylåten på nittitallet, Hal Ketchums fenomenale «Past the Point of Rescue» (1991). At låten har tålt tidens tann, og fortsatt høres helt killer ut, er greit. Likevel har jeg måttet bite i det sure eplet, da nevnte låt må se seg slått av en annen fra samme tiår.

For noen år siden hadde undertegnede og noen venner en uoffisiell kåring av de beste bandene i hvert tiår, fra sekstitallet og frem til det første tiår i det nye årtusenet. Det ofte utskjelte nittitallet er et tiår jeg selv setter umåtelig høyt. Og da er det ikke grunge eller indierock som først rinner meg i hu.

Med en pistol mot tinningen, og med muligheten til bare å nevne ett band, landet jeg derfor på Uncle Tupelo, fra Bellville, Illinois. De forente krefter og inspirasjon fra The Stooges og Gram Parsons med den største selvfølge, og skrev låter etablerte artister ville drept for å kunne kalle sine egne.

Uncle Tupelo ga ut fire fantastiske skiver på like mange år, og så var det over. Men de satte enorme spor etter seg. Skal man bygge myter, og det skal man, kan man si at de var like viktig for den alternative countryscenen som Nirvana var det for rocken.

Men de skrev mye bedre låter, og i motsetning til trioen fra Seattle, var det to genier som skrev materialet. Bandets Lennon/McCartney var Jeff Tweedy og Jay Farrar, og da de ble oppløst dannet de umiddelbart hver sine band.

Tweedy startet Wilco, et band som skulle bli mye større enn Uncle Tupelo, og som fortsatt headliner festivaler i både USA og Europa. Bandet startet som et Stones-inspirert countryrockband, men har gradvis blitt et mer poporientert og komplekst orkester. De genierklæres verden over, men jeg har aldri klart å knekke koden helt der. Elsker debuten, men spiller svært sjelden gjennom de sene skivene fra start til slutt.

Da er det annerledes med Farrars band, Son Volt. For det første gir han så å si alltid ut dritbra skiver. For det andre er han den kuleste vokalisten av de to. For det tredje har han skrevet den beste låten som kom ut på nittitallet. Ønsker man å begrense rekkevidden i utsagnet, kan man i hvert fall si at han skrev den beste countrylåten i hele tiåret.

Son Volt debuterte i 1995, og jeg husker godt den skjelvende spenningen før første lytt. Tweedy og Wilco hadde allerede gitt ut debuten sin et halvt år i forveien, og jeg spilte den mye, attpåtil ervervet på rød vinyl (et format som var på sitt mest utsatte på den tiden). Nå skulle vi få se hvem som var best av dem.

Ett minutt ut i åpningslåten konkluderte jeg med seier til jay Farrar. Da hadde jeg både fått et kjærkomment gjenhør med stemmen hans og – ikke minst – fått hele førsteverset og refrenget servert. Her er det ikke mye forsøk på å være banebrytende eller kunstnerisk spennende og eksperimentell. Ingen lefling med skranglete produksjon for å høres indie ut, eller noe forsøk på å tekkes trender eller noe.

Det låter perfekt, og det er så velspilt, nedstrippet og ehhh inderlig (her rammes jeg av klisjétourettes, kjenner jeg) at jeg holdt på å dåne foran CD-spilleren (fikk den ikke på vinyl før i 1996). Og jeg dåner fortsatt når jeg hører den.

Når refrenget kicker inn, der Jay synger «May the wind take your troubles away/Both feet on the floor, two hands on the wheel/ May the wind take your troubles away», kjennes det ut som man kan lukke øynene, heve armene og fly ut av rommet.

Dette er frihetsrock, eller frihetscountry eller hva faen man skal kalle det, på sitt mest brutalt geniale. Brua i låten ligeså. Gitarene, fiolinen (verdens mest sentimentale instrument, når det brukes rett), den forsiktige perkusjonen. osv.

Dette er perfekt musikk fremført av et geni, som her måler krefter med hvem det måtte være i musikkhistorien. Ikke rart at Steve Earle pleier å covre den live. Han har jo ingen låter selv som er på dette nivået. Og han har mange bra, ass.

Av alle gøyale ting jeg har gjort, er det å kjøre på den amerikanske highwayen og høre på «Windfall» noe av det mest meningsfulle jeg har gjort.

Resten av plata er også bra. Og Jay Farrar er still going strong. Men han ble aldri bedre enn åpningssporet på første Son Volt-skiva.

Det ble ikke Jeff Tweedy heller. Eller noen andre musikere som ga ut musikk på nittitallet. Sorry, Hal Ketchum.

foto
SON VOLT «Trace» (1995)