AGGIE FROST «Perlemor» (Frostworld Recordings)

Så, hva er egentlig perlemor? Eller ei perlemor, som er den valgte karakteren her.

I Aggie Frosts fortellerunivers er det voksenlivet og foreldrerollen som er «Perlemor» sitt utgangspunkt. På tross av, og kanskje også litt på grunn av, de satte rammene i hjemmelivet ligger det en uro i bunnen her.

Jeg fanger opp en lengsel tilbake til en mindre komplisert tilværelse, med færre uskrevne regler. En livssituasjon der idealene var lettere å oppfylle – hvis man i det hele tatt ga tilstrekkelig faen i å oppfylle noen annet enn sine egne drømmer.

«Perlemor» er like mye et konsept, eventuelt prosjekt, som et album. At Aggie denne gang har valgt å synge på norsk, og tromsødialekt, gjør historiene nakne og slående.

Et kvart århundre har gått siden Frost-debuten «Bedsit Theories», skapt i samarbeid med to av Tromsøs største elektronika-kapasiteter i Rune Lindbæk og Torbjørn Brundtland – pluss Stargate-halvdelen Mikkel Eriksen. Techno-scenens virkelige «O.G.», Per Martinsen, tok over produsentrollen på oppfølgeren «Melodica». Nå har 10 år gått siden duoen Frost ga ut sitt siste album.

«Perlemor» fremstår derimot mer som et soloalbum, der Aggie Peterson alene står for komponering og produksjon. Ektemannen Martinsen bidrar riktig nok med beats på et par låter, mens en annen Tvibit-leietaker – Poppa Lars – har rollen som «miksmaster».

Aggie går med «Perlemor» for en kortreist og hjemmekjær tilnærming over hele fjøla. Dette albumet kunne like godt ha vært stemplet med #handlelokalt.

Elektropopduoen Snö er medkomponister på den svært dansbare og refrengsterke «Tidløs», og den ene coverlåten som er valgt ut har Aggie funnet på hjemmebane. «Film» av Tromsøs fremste post-punkere Bols (hvor Per Martinsen i en periode var trommis) tolkes uten nostalgiske silkehansker, men tilføres heller friske idéer.

Albumets presseskriv beskriver låtene som «filmatiske». I dette uttrykket ligger det muligens et håp om at melodiene skal skape en tilleggsdimensjon utenfor det rent tonale. Og det gjør de. Låtene er som skisser med en grunnhistorie, der lytteren må finne frem egne fargestifter for å ende opp med det fulle bildet.

«Tentakler» har en enkel, hektende melodi som ikke stresser med oppbygningen. Resultatet er at man ikke vil komme helt i mål, men heller langsomt suge fram nye lag av smak i karamellen.

Den elektroniske pulsen har ofte en dempet fremtoning, men det er ikke spart på instrumenteringen. Selv om melodiene står støtt med få byggeklosser, er det lagt mye sjel og hjernekraft i smakfull innredning. Arktisk Filharmoni bidrar med storslagne strykere i flekkene, og Bernt Simen Lunds kvasse cello skaper en fin kontrast til de industrielle omgivelsene.

Låtene på første halvdel av albumet er vel så mye viser, som poplåter. Som låtskriver har Aggie god teft for iørefallende melodier, derfor er det litt overraskende at flere refrenger er så underspilte. «Nattebyen» blir slik sett et eksempel på at det lønner seg å klemme litt hardere på tuben, der det er rom for å nynne seg inn i pop-ekstase.

Selv om pulsen øker midtveis i albumet, blir humøret litt for jevnt. «Stille», som flørter tungt med Depeche Mode og Massive Attack, har en herlig intensitet og naturlig dramatikk jeg gjerne skulle hørt mer av.

Aggie synger melodiene med den klassiske nordiske kjøligheten. Det er slående vakkert, men jeg savner at det sprekker litt opp flere steder. En u-sving eller fot i bakken, der man som lytter blir tatt med guarden nede. «Perlemor» sparer det definitive wow-øyeblikket til sistesporet «Knokla», der vi plasseres på fjelltoppen og dyttes over kanten – ut i fritt svev.

Over halvparten av disse låtene har vi allerede hørt som singler, men det gir en større opplevelse å høre dem i albumformatet. I «Perlemor» faller alle bitene på plass, i et flott verk man kan nyte og drømme seg bort i.

PS. Slippkonserten går av stabelen i kveld, på Bakrommet i Tromsø, mens «Perlemor» skal presenteres i en såkalt hybrid konsertforestilling under Festspillene i Nord Norge 27. juni.