FIEH «In the Sun in the Rain» (Jansen Records)

De smarteste folkene i klassen var ikke nødvendigvis dem man misunnet.

På andre sida av rommet satt nemlig de kule folkene; typene som ofte hadde mer karakter enn karaktersnitt å vise til. Disse hadde en smartness som ga utslag i subjektive parametere som sjarm, humor og tiltrekningskraft.

I kollektivet Fieh møtes begge disse motpolene. Dette er lyden av de smarte og de kule i én og samme gjeng.

Det norske soul-ensemblets musikk er definitivt brainy. Her kombineres funk, jazz, pop og psykedelia med tilsynelatende letthet. Fieh behandler melodiene sine som en stamme. Bandet sørger så for at det vokser ut musikalske greiner i flere retninger, ettersom låtende skrider fram.

Denne ambisiøse tilnærmingen til låtskriving og arrangering skaper en herlig uforutsigbarhet. Melodiene lander heldigvis alltid på beina, etter sine utflukter i musikkens kosmos.

Det innledende tittelsporet på Fieh-plate nummer to er som en kald klut på panna en varm sommerdag. Bare at denne kluten er dynket i et stoff som lurer seg opp neseborene, og sender deg langt inn i et fargesterkt drømmeland. Og denne plata er en drøm av typen du ikke vil våkne fra. Her er det bare å dra dyna lenger opp, og la eventyrene trille inn i ørene.

I sentrum av alt står bandets stjerne, Sofie Tollefsbøl, med mikrofon i hånd og «schwung» i hofta. Hun synger med varsomhet og høy intensitet om hverandre, og gir selv de mest corny tekstlinjene om matlaging et inderlig uttrykk.

Selv om Fiehs musikk er sofistikerte saker, drar denne plata også ræva opp av stolen. Orkesteret som teller syv kvinner og menn vet å holde på et groove – både av den seige og den spretne typen.

«Rosalie» og «Fast Food» har så mye spenst i steget at selv Michael Jordan ville løftet på øyenbrynene, og mistet sigaren ut av den måpende kjeften.

Spilleferdighetene er nemlig til å få hakeslepp av, over hele fjøla. «Grendehus Funkadelic» er som å befinne seg i en storm der toner og breaks kommer susende fra alle kanter. Greiene bassist Andreas Rukan og trommis Ola Øverby gjør sammen, er bare spinnvilt.

Produsent Lars Horntvedt drar alle kaninene opp fra hatten gjennom tre kvarter med godlyd. I et øyeblikk tar de tørre blåserne oss til skitne bakgater i en 70-talls expolitiation-film. I det neste setter strykerne fra Fame’s Studio Orchestra oss i setet på en romrakett på vei rett ut i «astronomien».

«In the Sun in the Rain» er som et soundtrack der selve filmen blir overflødig. Man får nok inntrykk å kose seg med, og fordøye, om man bare lukker øynene og lytter.