Aaaaaah! Rock’n’roll, fesk og potedes, kvalkjøtt og boknafisk, for ikke å glemme massiv klemming og utveksling av unevnelige kroppsvæsker kan endelig utfolde seg i Telegrafbukta igjen. Jippi! Men hvem er alle disse artistene som spiller, hvilke skiver bør jeg sjekke ut med dem, og hva skal jeg egentlig se opp for, tenker du kanskje?

Slapp heeeelt av, for den rause, meddelsomme, flotte, herlige og innsiktsfulle mannen Egon Holstad har allerede gjort jobben for deg, og vil – tradisjonen tro – guide deg nennsomt gjennom programmet, hver eneste dag gjennom festivalen. For en helt enormt kul kis, han der Egon!

Telegrafbukta

kl. 17.00 BIGBANG

Bandet fyller 30 års eksistens i år, og de har vært et av landets mest populære omtrent siden starten. Da de spilte på Buktafestivalen i 2013, var det en helt enormt treffsikker journalist som skrev følgende bevingede ord om bandet, i en forhåndspresentasjon:

«Nærmere presentasjon trengs strengt tatt egentlig ikke. Bigbang er her til lands mer kjent enn smellet de har stjålet navnet sitt fra, og har siden av midten av nittitallet vært et av landets mest populære orkestre. Besetningen i bandet har vært utskiftet hyppigere enn hårfrisyrene til Karen-Marie Ellefsen, men i likhet med sportsankeret har de hele tiden hatt den samme og ubestridte frontfiguren; herunder Øystein Greni, som er første i alt, kaptein og straffetaker».

Det var helt enormt bra og vittig sagt, om jeg kan få si såpass. Og apropos sport: Visste du at Greni i 1991 vant europamesterskapet i skating? Nei, tenkte meg det! Bigbang har spilt på Bukta før (i 2004, 2007, 2010 og 2013), så dette blir femte gang Greni svinger øksa i havgapet.

Anbefalt skive: Bare for å understreke at undertegnede er skikkelig gammel, anbefaler jeg andreskiva, «Electric Psalmbook» (1999), hovedsakelig på grunn av det raffe åpningssporet «Wild Bird».

Se opp for: Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys. Når han hører at bandet har en låt som heter «Wild Bird», vil han igangsette et énmanns fakkeltog med parolen «Sånt vil vi (jeg) ikke ha her på Sørtromsøen!», og kreve en umiddelbar avretting av både bandet og alle fuglene som svinser over festivalområdet etter sjømatrester.

kl. 19.20 FIEH

«Dette er lyden av de smarte og de kule i én og samme gjeng», skrev kollega Helge Skog ekstatisk i sin anmeldelse av «In the Sun in the Rain», skiva de slapp i mars. Han fortsatte: «Det norske soul-ensemblets musikk er definitivt brainy. Her kombineres funk, jazz, pop og psykedelia med tilsynelatende letthet. Fieh behandler melodiene sine som en stamme. Bandet sørger så for at det vokser ut musikalske greiner i flere retninger, ettersom låtende skrider fram.

Denne ambisiøse tilnærmingen til låtskriving og arrangering skaper en herlig uforutsigbarhet. Melodiene lander heldigvis alltid på beina, etter sine utflukter i musikkens kosmos».

Vi må nesten si det igjen: Dere må lese Feedback! Hver fredag! Så slipper du ta disse paniske skippertakene det er å sette deg inn i alt rett før festivalen begynner.

Anbefalt skive: «In the Sun in the Rain», selvsagt. Både på grunn av ovennevnte anmeldelse, men også for den helt nostradamusiske tittelen.

Se opp for: Elendige ordspill fra lokale konsertanmeldere, tuftet på den fonemiske likheten mellom bandnavnet og interjeksjonen «fy», satt sammen med banneord, for eksempel «Fieh faen, for en konsert», «Fieh i helvete, dette swingte!» eller «Fieh for satan, dette var rått!».

kl. 21.30 THE HIVES

Det er sagt så mye klokt om The Hives, og da går man jo til de beste, for eksempel dette, som ble sagt om dem sist de var her: «Man glemmer ikke første gang man ser The Hives, og hvis man også liker rock. Og det gjør man jo. Da The Hives hadde gitt ut andreskiva «Veni Vidi Vicious» (2000), var det ikke lenger et spørsmål om de ville slå gjennom, men hvilket plateselskap som kom til å vinne kampen om signaturen deres.

Anført av garasjerockens «Smells Like Teen Spirit», den nesten idiotisk catchy «Hate To Say I Told You So», forlangte og fikk The Hives verdensherredømme, de leverte eplekjekke og hysterisk morsomme intervjuer som bare så vidt holdt seg på den rette siden i grenselandet mellom autoritært og snørrhovent, og de spilte konserter som gjorde at enhver publikummer med selv en begrenset interesse for rock den dag i dag har en hvor-var-du-da-Oddvar-Brå-brakk-staven-følelse til første gang man så dem live.

På ei scene er de nemlig bestandig uovertrufne. De er så tighte at selv etablerte musikere av alle kjønn står og sikler foran scenen, og vokalist og frontfigur Howlin' Pelle formelig eier publikum med den største selvfølgelighet, enten han står på en svett liten klubbscene eller på en stadion. Eller på hovedscenen i Bukta; akkurat som de også gjorde i 2007, i 2013 eller de tre gangene de spilte på klubb her i byen».

Liker du ikke å se The Hives live, er du en surpomp. Hut deg hjem. Sett på en kjel vann. Se på at den koker. Vær en gørris. Snakkes – aldri!

Anbefalt skive: De tre første skivene er alle helt knall, og da i særdeleshet «Veni Vidi Vicious», men bare for å vise styrke og nytenkning, går jeg denne gang for «Tyrannosaurus Hives» (2013), det brutale og storproduserte tredjealbumet.

Se opp for: Nostalgiske rockgubber og -kjerringer over 50, som er tynn i håret og går med gamle (og litt for trange) Hives-T-skjorter, mens de med knirkete og hes stemme skryter av å ha sett dem på klubb i forrige årtusen. Fæle, fæle folk, dette, som man alltid må se opp for.

Paradisbukta

kl. 18.30 A MILLION PINEAPPLES

De har vært et sentralt og vitalt navn på den lokale scenen en god stund, A Million Pineapples. Etter noen spretne singler, en EP og masse konserter på de fleste av byens scener, debuterte i fjor høst i fullt albumformat. Den alltid poengterte og flittige Helge Skog skrev blant annet følgende i sin anmeldelse av skiva:

«Lydbildet er smellvakkert, rett og slett. Det låter stort, uten overdreven bruk av musikalske steroider i miks- og mastringprosessen. Dette er muligens den lekreste pop-produksjonen jeg har hørt fra Ishavsbyen. Lekkert piano og noen dæsjer synth gir melodiene en ekstra liten dytt i baken, mens ei blåserrekke med god lungekapasitet øker temperaturen i låtene som krever litt mer trøkk.

Det er allikevel gitarspillet som gjør at det tar ordentlig fyr i flekkene. Låtene er innbydende, med smarte arrangementer. Singlene «By Our Own and Alone» og «Strange Faces» er blant platas høydepunkt. Mye fordi disse låtene har refrenger med mye kjøtt på beinet».

Nå er de endelig klare for en festival de selvsagt skulle spilt på tidligere, hadde det ikke vært for den fordømrade pandemien. Men nå er ventetiden over, og Paradisbukta kan omsider bli badet av millioner musikalske ananaser.

Anbefalt skive: Enkel sak, da de bare har én fullengder, fjorårets «Storyteller». Så den må du sjekke ut.

Se opp for: Du må se opp for det alle vet, nemlig at ananas biter i vann (som det står på de hermetiske boksene med denne svært omdiskuterte frukten). Også må du se opp for Tromsø Høyres Gunnar Pedersen – lektor Pedersen – for han er bare så drita lei av at ungdommen (altså samtlige under 75 år) er så lite opplyst at de ikke vet at ananas ikke vokser på trær, at han vil forsøke å entre scenen under konserten for å bedrive elementær folkeopplysning. Se dernest opp for ananaskastende publikum.

kl. 20.25 THE SHIVAS

Portland-kvartetten ble hentet inn på halv volley da The Reigning Sound dessverre måtte kaste inn håndkleet, og det er ei gledelig erstatning, sånn når man til slutt fikk unna den verste skuffelsen over nevnte kansellering.

De har gitt ut hele sju skiver og lager livsbejaende rock’n’roll med nogo attåt. Da album nummer sju kom ut, fjorårets formidable «Feels So Good // Feels So Bad», skrev en helt vanvittig kul og klok mann følgende i herværende avis:

«Her får man servert et musikalsk måltid spekket med referanser til vintage-vestkystpop/rock, der snertne nuggets fra The Byrds, Jefferson Airplane, Grass Roots og The Mamas and the Papas tindrer i bakgrunnen. Men det er også styrkedråper fra britiske orkestre som lurer i kulissene, fra Pretty Things til Spiritualized og fuzzdrapert pop à la The Jesus And Mary Chain. Som om ikke dét var nok, er det flere enkeltspor her som sender tankestrømmen til girlband under kreativ koko-ledelse av Phil Spector.

Så kjære festivaler der ute, her har dere et band som verken er dyre eller noe stemningsmessig risikoprosjekt på hvorvidt det vil funke festivalsommeren 2022. Dette burde vært skrevet ut på blåresept til alle som er drita lei av isolasjon, karantene og avstand. The Shivas er den perfekte, musikalske eliksir som sveiser folk sammen og gjør livet gøy igjen. Takk for at dere finnes!»

Det siste avsnittet tyder på at skribenten ikke bare er veldig klok, han er pinadø profetisk også.

Anbefalt skive: Ja, men da går vi jo bare for ovennevnte fonogram, som sikkert, og forhåpentligvis, vil utgjøre kjernen av låtene for kveldens konsert.

Se opp for: Eldre festivalgjengere med hang til å utbryte elendige ordspill i utrengsmål, som i alle år har vært rasende for at ikke Bukta selger sprit på området, og som nå vil storme ølteltet og forlange Chivas Regal Blended Scotch Whisky. «Gi oss SHIVAS Regal, for schwarte schwingende! Hahaha! Tok dere den? SHIVAS Regal! Hahaha! Åh, jeg er gæren!», er utbrudd du nok kan ta gift på at du vil høre fortløpende under hele konserten.

Little Henrik

kl. 18.30 DAUFØDT

kl. 20.25 PIL & BUE