I forkant var jeg nokså spent på vesterålingens sett. I 2019 ga han ut den smålekre fullengderdebuten «Highlands/Lowlands», en plate med storslagen produksjon og instrumentering. Å gjøre de samme låtene like interessante som «heilt aleina menneske» er en voksen oppgave.

Performeren Peer Nic viste seg fra førstelåten «Haunted House» å være voksen nok. Han har en perkussiv spillestil på gitaren, og Dylansk rytmikk i stemmen.

Flere av hans melodier var lette i steget, stilmessig i landskapet mellom Joni Mitchell og Nick Drake. Han har også låter som er sterkere forankret i den hvite sørstatsmusikken vi i dag kaller americana, samt den såkalte «heartlandrocken» som Tom Petty og Bruce Springsteen mestret best av alle.

Peer Nic har med andre ord et stort register å spille på, selv alene med kassegitaren. Et annet positivt løft kommer som følge av at artisten fra Sortland faktisk kan spille munnspill – ikke bare blåse i det, som er et sørgelig utbredt fenomen blant norske singer-songwritere.

Aberet er at kveldens låtutvalg har et ganske homogent lynne. Det opplevdes i alle fall slik fra salen, der Peer Nic delvis «mistet garderoben» mot slutten av settet.

I den flotte sistelåten kom riktig nok mollgrepene snikende fra gitaren, og sørget for en flott avslutning på konserten.